hits

Tålmodig desember.

Desember skal få sin tålmodighet. For den er veien frem til de resultatene man ønsker seg.

Kjøkkenet tar form, men ting tar tid.  Det går seg til på jobb.  Det er mye som skal på plass nå.  Blitt utrolig mye byråkrati i skolen, og det tar tid.  Tålmodighet må til om man ønsker resultater.

Og selv om dette er så åpenbart, så er det ikke akkurat enkelt. 

Det heter at gode ting tar tid, og jeg kjøper egentlig det.  For det er jo et ordtak (tror jeg) og da er det som regel noe i det.  Så det er fint å tenke på at når noe virker veldig tidkrevende, så er det fordi man er i ferd med å få til en god ting eller to.  Og det er jo fint å tenke på.

Dette med å gjøre noe fint og så vente på resultatet kan jo være en prøvelse for oss alle.  Da gjelder det virkelig å ha fokus på resultatet - selv om det er krevende sånn midt i prosessen.  Vit at det blir ferdig, og da blir man fornøyd.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.  Det er også en smal trøst midt i det at man står med en grå sky av forventninger og arbeidsoppgaver.  Forventninger til seg selv - at man skal levere.  Forventninger fra andre - at man skal levere.  Forventninger om å oppnå sine ønsker - at de skal være mulig å oppfylle. 

Det kjennes veldig virkelig dette mens man står midt i det.  Men erfaringen forteller at man kommer igjennom det.  En vakker dag er målene nådd.  Da har man glemt kaostiden. 

Sånn går no dagan :-)

 

Hjeeelp - kaostid

Kjøkkenet er et viktig rom. Det merkes veldig godt når det ikke er der liksom.

Joda - renovering to uker før jul - jaddda...  Ikke vann, ikke oppvask, engangsservice, engangsbestikk, malingslukt, spenning, spenning spenning. 

Jeg mener.  Her plukker man ut en veggfarge uten å se resten.  Man velger benkeplater uten at man har sett dem i rommet.  Man måler og planlegger flytting av kjøkkenskap.  Og er sååå spent - klaffer det.  Blir det sånn som jeg har sett for meg?

Så langt er vi fremdeles i fullt kaos.  Uten vann og uten kjøkkenfunksjon, men det er helt klart at valgene i det store og hele er greie.  Det blir som jeg ønsker.  Det blir et rom med lys og luft og samtidig litt lunt.  

Og ja, jeg bruker den gamle innredningen.  Den er jo fremdeles helt i orden.  Miljømessig er det jo fint å gjøre det.  Og økonomisk er det veldig smart.  Dessuten er jeg glad i de skapene, så jeg har ikke hjerte til å kaste dem når de fungerer så godt.  

Men benkeplata trengte å byttes ut.  Ingen tvil om det, så da ble det ny.  Og den har jo veldig mye å si for helheten i rommet.  Det er vel ikke noe mysterium at jeg ser frem til at det skal bli ferdig på kjøkkenet.  Og DA skal det bli juleforberedelser.  Det blir jo i siste liten, men der har jeg vært før, så det skal bli helt greit det.  

10 ting

Skjønner at sånne lister er virkelig pop på blogger. Så jeg har tenkt så det knaker på hvilken liste jeg skulle gi meg i kast med.

Det er virkelig en intens rettetid.  Og mine forventninger er alltid på topp.  Men jeg må si at det er en del ting som gjør meg skikkelig frustrert. 

Så her kommer ti ting fra en norsklærers hverdag. 

1. Den dag i dag.  Dette uttrykket brukes hele tiden - feil.  Altfor mange tror at det betyr i dag eller på denne dag, og jeg må si jeg undrer meg at elever har blitt nesten voksne uten at noen har fortalt at dette faktisk betyr fremdeles.  

2. Jule tre.  Det er atlså disse delingene av ord - eller ikke delinger.  Jeg vet ikke om det kanskje er noen retteprogremmer som retter feil.  For det er i alle fall utbredt.  Samme hvordan man forklarer at en ting skal være ett ord, så sniker det seg inn på de mest utenkelige steder.  Jeg mener - det er da virkelig forskjell på at han vil ha sin data pult igjen og at han vil ha sin datapult igjen - er det ikke?

3. Forskjellen å/og.  Dette er nesten unevnelig.  Regelen er også her ganske så enkel.  Å er aldri annet enn et infinitivsmerke.  Mens OG binder sammen ting.  

4. Forskjellen på dialekt og nynorsk.  Nynorsk er så vakkert, men det ligger ikke umiddelbart i fingrene for oss trøndere.  Vi kan ikke bruke dialekten vår til så mye, så det er like greit å ikke tenke i den retningen.  

5. Punktum og stor bokstav er jo helt elementært, men her må jeg si at det må skilles mellom det uformelle språket på sms-er og noen sosiale medier og det som er formelt skriftspråk.  Det må være en bevissthet rundt dette. 

6. Tro på oppgaven sin.  Skrive om det som oppgaven spør etter og ikke ta med alt mulig annet "for sikkerhets skyld".  

7. Hv-former eller v-former.  Et eksempel er forskjellen mellom vær og hver.  Å være skrives i alle former med v.  Mens hver gang, hver og en alltid har hv.  Det blir så rart med "den gangen da jeg hvar på ski..." :-)

8. E og Æ.  Er det kler eller klær.  Er det ser eller sær.  Og da er ser noe helt annet enn sær.  To forskjellige ord som uttales likt.  

9. Avsnitt og orden. 

10. Skriveglede.  Dette må jeg vel ta litt på min kappe - og også på vegne av norsklærere gjennom alle år.  Hvorfor er det så vanskelig å skape skriveglede?  Hvordan skal man greie det?  

 

Små univers

Jeg tenker av og til på hvordan et menneske oppfatter seg selv.

Jeg ser rundt meg.  Alle ansiktene.  Noen er lukket.  Opptatt med seg selv.  Andre søker utover, er klare for en prat. 

Men uansett er det så mye som foregår inni dem.

Hvordan ser de på verden?  Hvordan oppfatter de seg selv?  Det slår meg at alle har et lite univers inni seg.  Et univers som delvis er helt eksklusivt for dem selv.  De fungerer i fellesskapet.  Men utenfor dette, har de sin egen verden. 

Og jeg lurer sånn på hvor forskjellig alt dette er.  Eller er det?

Jeg tenker på alt som er felles.  Vi mennesker kjenner hverandre igjen selv om vi aldri har møttes.

Vi skjønner hva hverandre sier.

Vi skjønner i stor grad hva hverandre mener når de sier noe - selv om vi aldri har snakket sammen før. Vi har felles gester.  Vi har felles kroppsspråk i stor grad. Om dette ikke er likt fra person til person, så er forståelsen gjengs oppfatning.

Og likevel - inn i den personlige borgen er vi vår egen herre.  Vi er sære, glade, tiltrekkes av ulike interessefelter. 

Og kanskje det jeg synes er det merkeligste - at alle synes å være verdens sentrum - for sin egen verden.  Det er litt merkelig, for det er jo alle som tenker det samme, og det blir da likevel litt rart.  At alle synes å ha samme perspektiv med seg selv i sentrum.  Mens alle sammen ser på alle de andre på en annen  måte.  Og det gjelder alle sammen liksom.  er det noen som skjønner hva jeg mener?  Synes selv at det er litt pussig.  Men det er likevel en refleksjon over hvordan vi mennesker fungerer i lag.  Tenkt på et personalmøte i desember midt i en skog av ansikter.  

 

 

Vinter

Jeg bare eeelsker vinteren!

Og i går kom det første hvite belegget på bakken her ute ved kysten.  Jeg vet ikke helt hva det er, men snøen gjør bare noe med meg.  Jeg får en indre lykke når jeg ser meg omkring. 

Barndommens første snø husker jeg som en stor jubel.  Det ble plutselig så mange muligheter med snømann, snøhuler, ski, skli på skoene og masse mer.  Og det skulle ikke så mye til.  Et tynt dryss og man var på plass og rullet snøballer som var mest gress og sand, men det gjorde ingen verdens ting.  Vissheten om at den gode tiden var i gang bare satte i gang prosessene.  ingen ting å vente med.

Kanskje det er den som sitter i kropp og sjel enda. Neida, jeg løper ikke ut og samler sammen snø til skjeve, snølykter.  Men følelsen av at verden er full av muligheter sitter nok fremdeles igjen i meg. 

Jeg mener - forrige vinter ble litt traumatisk for min del.  Et stygt fall resulterte bl.a. i metallplate i armen.  I flere måneder gjenopplevde jeg fallet i søvne - den utrolig hjelpeløse følelsen når foten glipper fra underlaget og man er prisgitt tyngdekraften.  Den er ikke god altså.  Jeg kjenner nå når det igjen er glatt under skosålene at angsten griper fatt og gjør kroppen stiv og redd.  Og dermed enda mer utsatt for nye fall, selvfølgelig.  Så jeg tar meg sammen.  Virkelig.  Det er en prosess.  Passer på å ha svikt i knærne for hvert skritt.  Passer på at kroppen puster godt og er mest mulig myk i bevegelsene.  Det skal nok gå, men jeg må innrømme at det er en stor utfordring.  

Og midt i dette skumle, så elsker jeg vinteren.  Snøen som faller og hyller verden inn i vakkert hvitt.  De fabelaktige himmellysene morgen og kveld.  Morgenen som presser seg frem gjennom en strime av lys.  Eller kvelden som raskt synker ned i vest.  Eller alle lyktene som lyser opp i mørket nå i juletiden.  Det er så vakkert så vakkert.  

Jeg gir meg ikke.  Skal greie å holde meg på beina denne vinteren.  Mine piggsko står klare til bruk på de verste dagene.  Håper du også har funnet frem dine.  

#vinter    #piggsko

Fryder forandring?

Etter en lang dag i går med konferanse langt borte fra heimen, er det godt å finne hverdagen igjen. Jeg blar gjennom notatboka mi, og finner disse tankene - rablet ned på en flyplass.

Av og til må bare tankene få trenge seg på med det faktum at man blir jo eldre med årene.  Som et ekko av mine tanker kom hun sveipende forbi.  

Jeg så henne - og må innrømme at hun tok min oppmerksomhet. 

Det jeg så, trigget meg.  Men jeg skjønte ikke helt hva det var sånn med det samme.  Det tok en liten stund før det gikk et lys opp for meg.  Det var noe med håret.  

Damen var velpleid fra topp tl tå.  Komfortabel, fargerik klesstil uten at den var for knall. 

Men så var det håret.  Nyvasket, velpleid på alle måter.  Tykt og sunt.  Og godt nedenfor skuldrene - med kraftig gråstenk. 

Det er jo ikke noe galt med grått hår - men dette var som et ekko fra en svunnen tid.    

Jeg betraktet silhuetten slik den formet seg foran meg.  Dette omrisset var nesten som en sekstenåring.  Men ansiktet hadde briller og fortalte tydlig om levd liv.  I mange år - et sted mellom femti og seksti eller kanskje noe mer vil jeg anta.    

Holdningen var en eldre kvinnes.  Smilet røpet også alder med de fine rynkene rundt munnen. 

Jeg tenkte at hun hadde sikkert hatt håret sånn siden tenårene.  Det var jo mine tanker, og de kan være feil, men disse tankene vekket noe i meg.  Og det ble et lærerikt øyeblikk fullt av spørsmål.  For har jeg ikke selv så altfor mange ganger stilt de kritiske spørsmålene til klesplagg eller tilbehør.  Er jeg for gammel for dette?  Ser det krampaktig ut?  Passer det?  

For - fallgrubene er mange når man eldes. Tror jeg.  Føler jeg.  Det hjelper faktisk ikke å tviholde på hvordan man gjorde det før.  Selv om det ligger så nært.  Og selv om det er så lett.  Det velkjente, velprøvde er så lett å ty til.  Men man er ikke den samme.  Ting forandrer seg etter som årene går.  Budskapet her er vel at man kler ikke nødvendigvis det samme i dag som man gjorde før.  Jeg er jo den samme, men noe har forandret seg.  

Men så er det selvfølgelig også dette med å hele tiden være oppdatert på hvem man er til enhver tid.  Det er så  vanskelig å bli venn med forandringene, og det er så lett å ty til det vante som i alle fall har fungert en gang.  Så jeg tenkte hvilke feller jeg har gått i i et forsøk på å oppdatere til nåtid.  

Felle nr. 1 er vel å klamre seg til fordums skjønnhet.  For noen med frisyre, for andre med klesstil.  

Felle nr 2 er å fornye seg "nedover i alder" - jeg tenker på botox og løft.  Med fare for å pådra meg sinte kommentarer vil jeg påstå at ingen ser yngre ut med slike tiltak.  

Felle nr. 3.  Man går i mainstreamfella med en fornuftig hårklipp som får lov til å følge naturens gang.  Stilen pyntes med en gulldings eller to.  Og så er det så praktisk å sette prikken over i-en med et friskt skjerf i spreke farger.  

Ingen hovmodighet fra meg dette.  Men det er faktisk ikke så enkelt å finne sin modne stil.  Snubletrådene er mange.  Hva passer, hva passer ikke?  Hvordan vil det bli oppfattet?  Er det så viktig?  Er det ikke nok å bare være seg selv?  Men hva er det?  Trenger man forandre seg med årene?  Ja, trenger man det.  Kanskje er det sånn at det er mindre forandringer enn man tror - særlig om det er det indre som teller.  Det er jo som før.  

Jeg vet ærlig talt ikke.  Dette var bare noen tanker jeg gjorde meg på vei mellom to steder, en grå formiddag i desember.  

De nære tingene

Nylig var verden vitne til en "månelanding" på Mars. Det er jo til å bli imponert av.

Men så slo det meg.  Så opptatt vi er at de fjerne tingene.  De som vi vanskelig kan nå.  Ja, som det nesten er umulig å nå fram til, men mennesker setter seg uoppnåelige mål - og når dem.  

Men hva med de tingene som er oss nærmest?  Kan det ikke ofte være like vanskelig å nå dem?  

De må jaktes på i ensomhet, for det er umulig å kommunisere det som er oss aller nærmest - i alle fall er det sånn for meg.  Det som berører meg mest, det er liksom så sårbart.  Det er vanskelig å snakke om.  Det er også ofte vanskelig å tenke.  Hvis man når frem til noe av dette innerste og såre, kommer det neppe på dagsrevyen (og bra er nå det - haha)

I dag er jeg veeeldig tidlig på beina.  Dagen starter med en flytur  og jeg skal på et kurs for å finne ut mer om hvordan gjøre fellesfag relevant for yrkesfagelever.  Jeg tenker - man må skape relevans uten å vanne ut f.eks. norsken.  

Så jeg skal en tur langt borte, men jeg møter kjente og dagligdagse ting der.  Gode kolleger som jeg vet kommer, og helt sikkert faglig interessant innhold. 

Håper din dag er fin :-)

I dag skal jeg fly grytidlig.  Jeg gleder meg til en litt annerledes og spennende dag.  en dag da noen skal fortelle meg ting, der jeg skal få bli inspirert.  De tblir flott.  

 

 

#flytur   #skole   #kurs

To historier?

Hvert menneske forteller sin historie gjennom det livet som leves. Hva forteller ditt liv?

En klok pedagog sa en gang, og det har jeg aldri glemt.  Det var snakk om forskjellige ting som kan hende i skolehverdagen.  Elever som ikke greier å gjøre sitt beste på ulike måter.  Han minte oss om at "husk at alle alltid gjør sitt beste".  Det har jeg faktisk lagt meg på hjertet.  Når man står overfor vanskelige oppgaver, da tenker jeg at dette mennesket som jeg kanskje ikke når frem til, han eller hun gjør faktisk det aller beste det er mulig å gjøre akkurat der og da.  Det hjerlper ofte til å finne veien videre, synes jeg.  Ikke at jeg får til alt, men jeg prøver. 

Slik er det med oss alle sammen.  Vi lever livene våre på den beste måten vi kan.  Det blir til en historie om det levde livet.  Vi tegner alle bildet av vårt liv på den store verdensveven.  Noen ganger er vi fornøyd med det bildet som trer frem.  Andre ganger ønsker vi å gjøre det om igjen, men det er ikke alltid mulig.  Men summen, det blir nok at vi alle alltid har gjort det beste vi kunne. 

Men så finnes det en annen historie.  Ut ifra det bildet som danner seg i veven, blir det skapt nye historier.  Det er de historiene som andre forteller om oss.  Noen ganger roser de.  Andre ganger blir det bildet du møysommelig har vevd inn mistolket og forvridd. 

Det er dessverre slik også da at mange slett ikke ser på det bildet du har skapt, men på det som sies av andre.  Stoler vi mere på det som blir fortalt enn på det vi kan se selv?  

Dette merkelige fenomenet støter man på titt og ofte.  Og hver gang forbauser det like mye.  Det fins alltid to historier om hvert liv.  Den ene er det som er levd - det bildet som skapes i den store veven.  Den andre er det andre forteller.   Jeg vil bruke adventstiden til å se på bildene - ikke bare høre på alt som blir sagt, men finne ut hva som ligger bak disse historiene.  Finne originalen.  

Ha en fin adventssøndag.  

 

 

#advent   #livshistorie

 

Ønskestrikk

I dag falt jeg fullstendig for garn med glitter :-) Ble stående i en slags meditativ tilstand. For hva kunne dette garnet brukes til? Det er jo så fint.

Jeg ble revet ut av mine spekulasjoner da datteren bemerket:  "dette er jo ønskegarn, og jeg ønsker meg pulsvarmere".  Dermed var det avgjort.  

Deal - garn ble kjøpt og nå er varmerne ferdig.  Tykke pinner vettu :-)  Kjenner det blir varme herlige småplagg.  Og så glitrer det litt i gull gjennom den brune fargen.  

Og glitter passer jo så fint nå på denne tiden, ikke sant? 

Det er så rart dette.  Jeg gleder meg til å sitte i timesvis med strikkingen, men når jeg er i gang, blir det akkurat som jeg vil jobbe på for å få det ferdig snarest mulig.  Haha, det er skikkelig herlig å dure mot målet.  I alle fall noen ganger, og når det er pinne nr 7, så er det vel ikke råd å få det til å vare så lenge.  Men et glitrende ønske ble oppfylt.  Gleder meg til å overrekke dem i morgen.  

Har en mistanke om hva neste prosjekt blir.  Har en følelse av at det står prosjekter i kø.  Det er så herlig.  

Men først skal det julehandles littebittegranne før årets adventskonsert på kvelden.  

 

 

#strikk   #glittergarn   #pulsvarmere

Really?

Virkelig? Visste du at en nøtteknekker faktisk ble brukt til å knekke nøtter?

Jeg satt og koste meg med en interiørvlogg og spørsmålet fikk kaffen til å sette seg fast i halsen.  Visste du det?  En stor oppdagelse.  Tenk det da - at en nøtteknekker ble brukt til å knekke nøtter.  Tenk det.  Interiøreksperten hadde nok sett den som en dekorasjon.  En interiøreffekt.  Noe man pyntet med til jul.  

Jeg måtte le der jeg satt da kaffen omsider fant veien dit den skulle.  Vel blir noen tradisjoner borte underveis, men jeg har da vitterlig nøtteskåla med tilhørende knekker fremme hver jul fremdeles.  Er det bare meg? 

Nættelmellomg var jo en av de virkelig morsomme tingene i jula det.  Og nøtteknekkerne kom i så mange fasonger.  De i metall var de vanligste.  Til å klemme nøtta imellom.  Noen hadde den flotte variangen.  Der la vi nøtta inn i munnen på ei tredokke og klemte til.  Den var morsom, og er akkurat den vi finner i nøtteknekkeren.  For mange hører denne balletten førjulstida til.  

Foto: Pexels

Mange tradisjoner forsvinner for mange av oss.  Livets faser krever ulike løsninger.  Men julenøttene - de er der fortsatt.  Jeg så senest i går på butikken poser med nøtter med skall.  

I morgen er jeg klar :-)

Hohoho - det er siste november. Desember i morgen. Jeg er bare så klar til å starte nedtellingen til juuul.

Jeg tenker så det knaker.  Det handler om julekalenderserier.  Jeg har noen av dem i hylla.  Klar til start.  Har gått og gløttet på dem lenge.  Det er selvfølgelig nostalgi.  Men det er  noe med den stemningen også - juleforventningen.  Jeg sverger til de gamle gode seriene, men det er faktisk også noen av de nye som er fine.  De rommer så mye glede i denne tiden.  Og de er blitt en del av tradisjonen selv om det ikke er unger i heimen lenger.  

Det er vel strengt tatt lov til å se dem uansett når på året det er, men jeg synes liksom det er noe med forventningen - det å glede seg til noe.  Den er så fin.  Og så blir det så mye morsommere å feire jula når man har vært gjennom nedtellingen :-)

Oppdager at det ikke bare var for å være en god mor at jeg satt og så på disse seriene.  Jeg likte det jo godt selv også.  Det oppstår en julemagi som det er så fint å få med seg.  Skal ikke nevne så mange, men Skomakergata må jeg en tur innom.  For hva er det med den gammeldagse syttitallsvibben som er så herlig?   Eller selveste The Julekalender.  Den er så morsom.  

Neida, jeg ser ikke en episode hver dag, og jeg ser ikke alle episodene i hver serie heller.  Men en og annen episode, gjerne til dagens kakaokos, det unner jeg meg.  

 

Bare det stikker.

Grønne, stikkende, vakre barnåler hører jula til. For meg må de stikke. De må dufte, og de må drysse så jeg får dem i sokken og hyler av smerte. Da vet jeg det er ekte vare.

Det finnes jo så mange typer å velge mellom for tiden.  Må det absolutt være slik som det alltid har vært?  Hva skal man gå for?  Ekte vare eller de falske? 

Falske trær - kan de være ekte juletrær?

Det er vel litt vel sterkt å kalle plasttrær for falske.  Men sånn blir det ofte gjort - selv om - er det virkelig plast?  Ordvalg har mye å si.  Hva skal man egentlig kalle de trærne som ikke har vokst i skogen?  Falske trær virker jo ikke så hyggelige å ha i hus - gjør de?  Men kunstig er ikke så mye bedre etter min mening.  Hva med uorganisk?  Syntetisk?  Nei, jeg får ikke noe orden på dette :-)

Faktum er at teknologien til å produsere juletrær i fabrikker har kommet virkelig langt.  Og mange av disse produktene ser faktisk veldig fine ut. 

De har jo den fordelen at det ikke drysser barnåler fra dem.  De setter heller ikke krav til kjøretøyets størrelse og lasteevne for å få dem i hus.  Og så er de ikke farlig for allergikere.  De stikker ikke så ille heller når man må omfavne dem for å få på alle lysene. 

Men - de er ikke ekte.  For meg går det på stemningen løs.  Jeg er blant de heldige som ikke har allergiske reaksjoner, så jeg har faktisk fritt valg.  Og mitt valg faller på det som har vokst i skogen.  Helst skal det ikke være "foredlet" heller.  Men viltvokst.  Da er det gjerne ikke så strømlinjeformet.  Men det er en del av sjarmen for min del.  Ikke noe designertre her i huset altså. 

Og så er det jo duften av gran i huset.  Det blir for meg en viktig del av julelukta ved siden av alt det andre som svirrer rundt i lufta og hører julen til. 

De kunstige eller uekte juletrærne ser jo nesten like fine ut.  Det kommer bare an på hva man liker.  Og jeg merker ikke så mye til forskjellen når jeg er på besøk hos folk som bruker dem. 

Det blir litt rart dette med å kalle dem falske eller uekte og andre lignende ting.  For hva er egentlig et juletre.  Det er jo ikke noe botanisk betegnelse akkurat - er det?  Derfor må det jo være mulig å kalle plast-trær for juletre - bare sånn helt enkelt.  Og uansett materiale, så er de jo ekte vare som juletrær betraktet.  Ikke sant?   

Men hvordan skille mellom dem da?  Skogsgran og fabrikkgran?   Nei, jeg finner ikke ut av dette.  Men uansett Når lysene kommer på og stemningen stiger er jo begge varianter et juletre.  Det  er det ingen tvil om, og nå er tiden der for å finne sitt eget tre.  Lykke til med å finne ditt. 

 

#juletre#gran#plsttre

Ekte eller falsk?

Jeg mener juletre.

Det er vel litt vel sterkt å kalle plasttrær for falske.  Men sånn blir det ofte gjort.  Ordvalg har alt å si.  Falske trær virker jo ikke så hyggelige å ha i hus - gjør de?  Men kunstig er ikke så mye bedre etter min mening.  Hva med uorganisk?  Syntetisk?  Nei, jeg får ikke noe orden på dette :-)

Faktum er at teknologien til å produsere juletrær i fabrikker har kommet virkelig langt.  Og mange av disse produktene ser faktisk veldig fine ut. 

De har jo den fordelen at det ikke drysser barnåler fra dem.  De setter heller ikke krav til kjøretøyets størrelse og lasteevne for å få dem i hus.  Og så er de ikke farlig for allergikere.  De stikker ikke så ille heller når man må omfavne dem for å få på alle lysene. 

Men - de er ikke ekte.  For meg går det på stemningen løs.  Jeg er blant de heldige som ikke har allergiske reaksjoner, så jeg har faktisk fritt valg.  Og mitt valg faller på det som har vokst i skogen.  Helst skal det ikke være "foredlet" heller.  Men viltvokst.  Da er det gjerne ikke så strømlinjeformet.  Men det er en del av sjarmen for min del.  Ikke noe designertre her i huset altså. 

Og så er det jo duften av gran i huset.  Det blir for meg en viktig del av julelukta ved siden av alt det andre som svirrer rundt i lufta og hører julen til. 

De kunstige eller uekte juletrærne ser jo nesten like fine ut.  Det kommer bare an på hva man liker.  Og jeg merker ikke så mye til forskjellen når jeg er på besøk hos folk som bruker dem. 

Det blir litt rart dette med å kalle dem falske eller uekte og andre lignende ting.  For hva er egentlig et juletre.  Det er jo ikke noe botanisk betegnelse akkurat - er det?  Derfor må det jo være mulig å kalle plast-trær for juletre - bare sånn helt enkelt.  Og uansett materiale, så er de jo ekte vare som juletrær betraktet.  Ikke sant?   

Men hvordan skille mellom dem da?  Skogsgran og fabrikkgran?   Nei, jeg finner ikke ut av dette.  Men uansett Når lysene kommer på og stemningen stiger er jo begge varianter et juletre.  Det er tid for å finne sitt eget tre.  Lykke til med å finne ditt. 

Foto: Pexels

 

#juletre   #gran  

Etter kaffen...

...har kaffegruten et nyttig liv. Aldri tenkt på det, men det er virkelig masse brukbart å snuble over på dette internettet :-)

Jeg visste ikke at kaffegrut - altså det som er i kaffefilteret etter at kaffen er ferdig traktet - kan være en nyttig ingrediens til mange formål.  Har du brukt kaffegrut til noe? 

Blandes den med matolje og havsalt kan den visstnok tjene som en fin peeling.  Skal være veldig bra for huden. Haha, tenkte jeg.  Men så tenkte jeg litt til - kaffe er jo kjent for antioksidanter, og de skal jo være bra for huden, så kanskje det er noe i det?  Verdt å prøve en vakker da, kanskje?

Så kan den svarte massen brukes til gruteskrubb.  Og hvorfor ikke?  Det er jo harde små korn og har sikkert en viss skureeffekt.  Litt mer skeptisk til å kjøre dette nedover rørene da.

Ville du tent på kaffegrut i et ildfast fat og satt det frem til å fordrive innsekter?  Det skal visstnik være effektivt. Og når humla suser som verst og kleggen biter i legger og andre vonde steder, da kan alle råd være gode for min del :-)

Det beste rådet tror jeg må være å legge det i blomsterpotta, ute eller inne.   Det kan jeg faktisk huske var et godt husmorråd før i tiden.  Husker det var ettertraktet vare for Rhodonendronbuskene (tror jeg) det var.  Også julesesongens krevende Azalea skal ha godt av kaffegrut.  Jeg ser bort på mitt nyinnkjøpte lilla vidunder.  Håpet er at den skal stå til jula er ferdig.  Den er jo så skjønn og dekorativ.  Men er det verdt å toppe den daglige omsorgen med kaffegrut?  Jeg har mine tvil.  Tenker på at det vil gi en evig kaffelukt i stua.  Ikke så sikker på den.  Men utendørs kan det jo være et godt råd. 

Noterer rådene på blokka.  Vet jo aldri hva man får bruk for. Tviler likevel på om jeg bruker dem.  Men synes tanken om slike gjenbruksideer er veldig bra.  Så slipper man å kjøpe spesialmidler som både er dyre og gir ekstra forurensning.  Fint med sånne påminnelser i alle fall, synes jeg. 

Foretrekker kaffen varm og duftende.  Som styrkedrikk en tidlig, regnig og isnende novembermorgen.  Ingen ting slår det.  Den varmer i kropp og sjel og gjør meg klar for dagens utfordringer. 

 

 

#kaffe  #kaffegrut 

La pinnene klirre

Prøver å roe ned med litt strikking. Men det er jo ikke bare jula som står for døren. Også årets store oppgjør. Det handler om karakterer til første termin. Slitsomt for elevene - helt sikkert. Men like mye for lærerne kan jeg love.

Midt i stresset synes jeg det er så godt å stresse skikkelig ned med et koselig strikketøy og en passe spennende film.  Det må ikke være for engasjerende på tv´n for maskene skal jo ikke gå i surr.  Når jeg finner den rette kombinasjonen her - da går det an å finne roen. 

Jeg har kommet ganske langt på julekofta i rødt og hvitt.  Slike kreative prosjekter er jo faktisk veldig spennende, for man vet jo ikke hvordan det blir til slutt.

Har jo et bilde i hodet, og prøver å virkeliggjøre det med garn og pinner.  Det burde jo gå bra, men noen ganger blir man også overrasket over hva som skjer underveis.  :-)  Har du et kreativt juleprosjekt?

Min julekofte blir i rødt og hvitt.  Tenkte litt på å ta med andre farger, men disse to er såpass sterke at de står for seg selv, føler jeg.  Bokstavene blir jo tydeligere når plagget blir dampet.  Hva gir du meg - hjerter og "god jul".  Litt enkle bsymboler, men for meg er det bare så herlig å la tankene seile og pinnene klirre.

Uka eller ukene foran er et race av en annen verden.  Men det går seg til.  Har jo vært gjennom det før :-)

Det er rart med det man er kjent med.  Det virker ikke så trunede.  Karakterene kommer på plass akkurat som jula kommer til å gjøre det. 

Verre er det med hvor rotete det blir i heimen mens det verste står på.  For når man prioriterer kreativt utløp pluss arbeidsoppgavene som står i kø, så får kaoset utfolde seg fritt rundt omkring.  Når skal det vaskes?  Når skal det ryddes bort?  Når skal det ryddes frem? Det er gode spørsmål, men jeg tror ikke jeg skal prøve å finne svar akkurat nå.  Det får henge i luften i enda noen uker.  Litt førjulsgruff må man tillate seg på en regnvåt novemberdag like før adventsdøra åpner seg og lysfesten er i gang.   

 

 

#strikking   #julekofte   #julehjerte

 

Skal de vinne?

Et hjertesukk på sosiale medier. Hvordan takler man løgner og bakvaskelser. Jeg kjente umiddelbart stinget av medlidenhet som en kniv i magen. Skal man konfrontere overgriperne - eller ikke?

Når det har kommet så langt av gårde at men går til det skritt å be om råd fra sine venner i sosiale medier, da er det i ferd med å bli ille.

De av oss som har vært i situasjonen vet hvor vanskelig det kan være.  Løgner og bakvaskelser rammer så hardt.  Ofte vet man ikke at det foregår før lenge etter at de som setter dem ut har fått et godt overtak.  Følelsen er rett og slett lammende.  Man er rådvill.  Hvordan stopper man noe sånt?

For ingen tvil om at løgner og bakvaskelser rammer - og de rammer stygt.  Den som blir utsatt mister gjerne ganske fort tvilen på egen fornuft.  Men vil liksom ikke tro sånt om folk.  Så da legger man skylda på seg selv.  Og graver seg dypere og dpere ned i selvforakt og selvtvil.  

Er det noen  måter å overvinne dette på?  Er min reaksjon kanskje overdrevet?  Vil de gi seg snart?  Så kommer sannhetens øyeblikk og man kan ikke lenger gjemme situasjonen bak en overbærende maske.  Hva om jeg går til motangrep?  Er de tmulig å vinne frem, eller vil det bare forlenge hele den vonde prosessen? 

Etter en stund kommer føleslen av at ingen ting nytter.  Den gjør at man mister all tro på seg selv.  Dermed skapes det en ond sirkel der folk kanskje rettmessig begynner å lure på hva man holder på med - for man yter jo mye dårligere på jobben også.  Venner kjenner ikke igjen personen som strever så hardt i seg selv at overskuddet til å gi noe til andre mennesker er borte. Så tar de kanskje avstand.  Tenker at "om det skal være sånn".  

Og så kan man jo spørre - hvorfor gjør folk sånn mot andre mennesker? 

Er det noen iblant oss som bare ikke kan la det være?  Som føler seg opphøyet ved å trampe ned andre.  Som trenger andres lidelser for å ha det bra med seg selv? 

Hvorfor må det forresten være offerets jobb å forsvare seg og nedkjempe de onde kreftene?  Hvorfor tør ikke omgivelsene å sgå opp for en venn eller kollega som er rammet?   For tenk om noen i omgivelsene sto opp og sa stopp?  Nok er nok!  Da ville ryktesmedene tape terreng.  For deres styrke er at de får flertallet med seg.  Alene er de null. 

Hva skal man si til offeret for sånne grusomme handlinger? Som må stå helt alene i stormen.   Som lurer på om det er best å ignorere eller å ta igjen med samme mynt?  Jeg vet ikke, ærlig talt.  Hva er dine erfaringer med dette? 

Fanger gullfugl?

Eller sitter igjen med godsaker som kanskje ikke er det.

Salg, salg, salg.  Postkassa full, mailboksen full... av tilbud i alle fasonger.  Det piper i telefonen...med tilbud i alle fasonger. 

Og det er visst ikke over i dag, eller i morgen.  Varer kanskje helt til mandag.  Og hva er det ikke man bare MÅ ha?

Det lokkes, og kanskje det lures litt også.  "Kom og kjøp!"  "Slå til nå - før det er for seint".  

Vi jakter priser, og vi tror i alle fall at fangsten er verdt innsatsen. 

Hvorfor i all verden skal vi egentlig jakte på priser?  

En gang kjøpte jeg et sånt salgsplagg - ikke av de aller dyreste, men likevel ganske dyr til tross for prosentene.  Størrelsen var ikke helt etter mine mål - men det var jo et sånt fantastisk kjøp at hele opplevelsen fikk lykkefølelsen til å bruse i hele kroppen.   

Opplevelsen sitter fremdeles i.  Plagget ble brukt en gang, men uten entusiasme.  Det passet jo ikke.  Det er sånt man ikke liker så godt å fortelle om, men jeg husker det, og alle disse tilbudene minner meg om akkurat den opplevelsen.

Vet ikke helt, men det forekommer meg at god økonomi ikke har noe særlig med salg å gjøre.  Men her kan jeg jo ta helt feil.  Det er mange jeg vet om som virkelig har gjort de helt store tingene på utsalg.  Men da har de vært helt oppslukt av oppgaven, og det er kanskje akkurat det jeg mangler.  Jeg har ikke den rette innstillingen.  Tenker at nei, jeg kjøper da det jeg trenger - når jeg trenger det.  Hvem vet kanskje jeg hadde tjent gode penger på å være flink på prisjakt?  Må innrømme at det kunne vært gøy og fristende å jakte på det store varpet.  Nesten som å vinne i lotto det.

Men - er ikke helt der. 

Så dagens jaktopplevelser får gå sin gang uten meg.  Jeg har ikke den rette tålmodigheten.  Det er bare å innrømme det. 

Men god jakt til alle dere som vil kaste dere ut i det!

 

Tren den opp!

Jeg mener balansen - hver dag. Opp på tå og ned igjen. Det handler om å få fres på balanseevnen. Vinteren er over oss, og med den kommer glattisen. Da er god balanse mer verdt enn gull.

 

Is og snø er så vakkert.  Jeg elsker virkelig vinteren.  Det er noe med den rene, klare luften.  Den vakre lyset som speiler seg i himmel og hvite vidder.

Men samtidig kan dette være livsfarlig. 

Etter som vi blir eldre, blir kroppen mer utsatt for skader ved fall.  Bena er blitt sprøere og knekker lettere.  Det som vi før så på som små uhell som hørte vinteren til, kan nå bli til stygge ulykker.

Balanseevnen er jo en sammensatt affære.  Det har å gjøre med et komplekst system av sanseinntrykkk, reaksjon og muskelstyrke. 

I hverdagen tenker jeg at det er like greit å kalle en spade for en spade.  Da bryr jeg meg bare om at beina mine holder meg oppreist og ikke triopper til og faller.   Og jeg trener ialle fall balanse så ofte jeg kommer på det.  Som regel blir det hver dag.  Kunsten er å finne de små tidslommene.  F.eks. mens jeg står på kjøkkenet og rører i maten.  Eller jeg tar rett og slett noen minutter pause fra det jeg driver med og gjør de aller enkleste øvelsene. 

Øvelsen jeg gjør mest er faktisk bare å gå opp på tærne og ned igjen. Prøv å stå på toppen en liten stund.   Det er så enkelt og så virkningsfullt.  Når denne øvelsen sitter, så gjør jeg den med øynene lukket.  Det er ikke alltid like lett, men det er veldig god trening for å styrke balansen.  Det finnes flere øvelser, men min erfaring er at om jeg holder meg til det enkle og ukompliserte, er det lettere å gjennomføre. 

Enkle øvelser som er utført er jo mye bedre enn store treningsopplegg som ender opp som gode forsetter.

Jeg har sist vinter friskt i minne da jeg var en av dem som gikk over ende på isen på vei hjem fra jobb.  Store skader, særlig i den ene armen.  Da jeg stabbet rundt med gipsen min, ble jeg ofte stanset av folk jeg møtte som fortalte ulike historier om folk som hadde fått store skader på isen.   Det som  etter hvert slo meg var at for mange blir jo en sånn ulykke starten på en kraftig forverring av livssituasjonen.  Det virkelig vonde var å høre om alle dem som faktisk sitter inne hele vinteren av redsel for disse ulykkene.  Det må da være fælt, tenker jeg.

Så jeg trener balanse så ofte jeg kan.  Neida - bildet er ikke av meg :-)  Er ikke fullt så avansert.  Likevel - jeg håper på en god vinter.  Hva er dine tips til livet på glattisen?

Foto: Pexels

 

#is   #snø   #glattisen   #balanse  

Opp på tå.

Jeg mener hver dag. Opp på tå og ned igjen. Det handler om å få fres på balanseevnen. Vinteren er over oss, og med den kommer glattisen. Da er god balanse mer verdt enn gull.

Is og snø er så vakkert.  Jeg elsker virkelig vinteren.  Det er noe med den rene, klare luften.  Den vakre lyset som speiler seg i himmel og hvite vidder.

Men samtidig kan dette være livsfarlig. 

Etter som vi blir eldre, blir kroppen mer utsatt for skader ved fall.  Bena er blitt sprøere og knekker lettere.  Det som vi før så på som små uhell som hørte vinteren til, kan nå bli til stygge ulykker.

Balanseevnen er jo en sammensatt affære.  Det har å gjøre med et komplekst system av sanseinntrykkk, reaksjon og muskelstyrke. 

I hverdagen tenker jeg at det er like greit å kalle en spade for en spade.  Da bryr jeg meg bare om at beina mine holder meg oppreist og ikke triopper til og faller.   Og jeg trener ialle fall balanse så ofte jeg kommer på det.  Som regel blir det hver dag.  Kunsten er å finne de små tidslommene.  F.eks. mens jeg står på kjøkkenet og rører i maten.  Eller jeg tar rett og slett noen minutter pause fra det jeg driver med og gjør de aller enkleste øvelsene. 

Øvelsen jeg gjør mest er faktisk bare å gå opp på tærne og ned igjen. Prøv å stå på toppen en liten stund.   Det er så enkelt og så virkningsfullt.  Når denne øvelsen sitter, så gjør jeg den med øynene lukket.  Det er ikke alltid like lett, men det er veldig god trening for å styrke balansen.  Det finnes flere øvelser, men min erfaring er at om jeg holder meg til det enkle og ukompliserte, er det lettere å gjennomføre. 

Enkle øvelser som er utført er jo mye bedre enn store treningsopplegg som ender opp som gode forsetter.

Jeg har sist vinter friskt i minne da jeg var en av dem som gikk over ende på isen på vei hjem fra jobb.  Store skader, særlig i den ene armen.  Da jeg stabbet rundt med gipsen min, ble jeg ofte stanset av folk jeg møtte som fortalte ulike historier om folk som hadde fått store skader på isen.   Det som  etter hvert slo meg var at for mange blir jo en sånn ulykke starten på en kraftig forverring av livssituasjonen.  Det virkelig vonde var å høre om alle dem som faktisk sitter inne hele vinteren av redsel for disse ulykkene.  Det må da være fælt, tenker jeg.

Så jeg trener balanse så ofte jeg kan.  Og håper på en god vinter.  Hva er dine tips til livet på glattisen?

 

 

 

#is   #snø   #glattisen   #balanse  

Tid for jakt.

Ikke før er elgjakta praktisk talt over, så kaster prisjakta over oss. Skal du ut på post i dag?

Prisjakten er i gang.  Postkassa har vært så full i det siste.  Så masse godbiter det fins der ute.  Må jo bare...eller må jeg?

Hvorfor skal vi egentlig jakte på priser?  Løp og kjøp kan jage noen hver ut av sitt gode skinn.  Hva er egentlig et godt kjøp?  Og hvis jeg jakter på neo brosjyrene har fristet med - er de varene der da - når jeg kommer til butikken?  Og fins det der - i min størrelse. 

En gang kjøpte jeg et sånt salgsplagg - ikke av de aller dyreste, men likevel ganske dyr til tross for prosentene.  Størrelsen var ikke helt etter mine mål - men det var jo et sånt fantastisk kjøp at hele opplevelsen fikk lykkefølelsen til å bruse i hele kroppen.   

Opplevelsen sitter fremdeles i.  Plagget ble brukt en gang, men uten entusiasme.  Det passet jo ikke.  Det er sånt man ikke liker så godt å fortelle om, men jeg husker det, og alle disse tilbudene minner meg om akkurat den opplevelsen.

Dette får meg til å tenke på økonomi.  Vet ikke helt, men det forekommer meg at god økonomi ikke har noe særlig med salg å gjøre.  Men her kan jeg jo ta helt feil.  Det er mange jeg vet om som virkelig har gjort de helt store tingene på utsalg.  Men da har de vært helt oppslukt av oppgaven, og det er kanskje akkurat det jeg mangler.  Jeg har ikke den rette innstillingen.  Tenker at nei, jeg kjøper da det jeg trenger - når jeg trenger det.  Hvem vet kanskje jeg hadde tjent gode penger på å være flink på prisjakt?  Må innrømme at det kunne vært gøy og fristende å jakte på det store varpet.  Nesten som å vinne i lotto det.

Men - er ikke helt der. 

Så dagens jaktopplevelser får gå sin gang uten meg.  Jeg har ikke den rette tålmodigheten.  Det er bare å innrømme det. 

Men god jakt til alle dere som vil kaste dere ut i det!

 

 

 

#prisjakt   #blackfriday  

 

22.11.2018

Thanksgiving og takknemlighet hører sammen.

Feiringen av fjerde torsdag i november har jo røtter i amerikansk historisk tradisjon.  Men i disse tider da det er naturlig å få vite "alt om alle" kan man jo hente inspirasjon både her og der uten at det kan bli feil.  Det tenker i alle fall jeg.   

Denne dagen feires til minne om en viktig historisk hendelse i 1621 da nykommere og de som bodde der fra før på den amerikanske østkysten fant hverandre, hjalp hverandre og feiret sammen.  Idyllen varte ikke evig, men det faktum at dagen har holdt seg som feiring kan vel tyde på at noen av idealene fra den gang fortsatt lever.  Og det er her jeg synes det er tid for ettertanke. 

Dette å oppdage at de du tror er i krig med deg, faktisk ikke er det.  At du da hjelper dem.  Og at dere feirer et godt måltid sammen som venner.  Det er idealer som står seg den dag i dag etter mine mening. 

Og da vil jeg prøv å huske på at det alltid er lurt å sjekke sine antakelser om fiendskap.  Hvor ofte tenker vi ikke (i alle fall jeg) at den og den ser sur ut, hilser ikke, og er nok ikke min venn.  Går vi nærmere inn på saken, kan vi ofte finne årsaker vi ikek har tenkt på.  Det er så lett å tolke signaler fra andre mennesker på feil måte.  Vi tolker jo hele tiden ut ifra vårt eget tankeunivers.  Mens den vi tolker kanskje har et helt annet.  Jeg synes denne ettertanken er verdt å ta med seg. 

Dette kan også gi grunn til takknemlighet.  For takknemligheten er heller ikke alltid det man tolker den som.  Som barn fikk man jo høre at man skulle være takknemlig for både dette og det der.  Og var man ikke glad for alt man hadde eller fikk, så var man utakknemlig.  Og det var noe av det verste man kunne være. 

Det lå i det hele tatt litt tvang og krav i bruken av det ordet.  Og det kjennes ikke alltid  så greit å være glad under tvang.

Men om man definerer litt om på bruken av ordet og tenker takknemlighet som noe man kan tenke på hver dag og bruke som en positiv kraft i sitt liv, da kan det bli nettopp det.  Og nei, det er ikke nødvendig å være takknemlig for absolutt alt.  Og det er ikke nødvendig å være fornøyd over det som er trist og leit, over urett og svik. 

Men det kan være utrolig frigjørende å tenke gjennom dagen og finne ting som du åpent og ærlig er glad for.  Og la det bli dagens takknemlighet.  Da blir det jo et lite under som bærer deg fremover i livet.  

Jeg tenner et lys for akkurat det i kveld.    Bildet tok jeg i går ved solnedgang.  Det gjør meg glad, for lyset er aldri så fint som når det møter mørket.

Tomt i tuben

Tenk å glemme tannkremen sin på butikken. Altså ikke kjøpe det du trenger.

Falt for noen fristelser som jeg bare nesten hadde bruk for.  Så var jeg så sulten.  Og så glemte jeg den forbaskede tannkremen.  Med det resultatet at jeg brukte senkvelden til å lete etter noe gjenglemt av varen i toalettmapper og baderomshyller.  Men tror du noe av rotet jeg måtte forsere var en gammel tannkremtube med et snev av pusseevnen intakt?  Nei og atter nei. 

Så ble det å tenke ut alternativer. 

Bakepulver?  Hva er vitsen med det?  Kan bakepulver gjøre nytte for tennene?  Det er mer enn jeg kunne kommet på, men dette internettet det vet jo så mye.  Jeg måtte virkelig tenke over saken.  Men forkastet muligheten.  Syntes den ble litt for sær.  Ikke hadde jeg bakepulver som hadde datoen i behold heller. 

Var inne på tanken om å bare pusse med litt vann.  Men det virket litt slapt.  Får jo ikke den rene fine følelsen av det da, selv om det så absolutt er mye mye bedre enn ingen ting. 

Plutselig slo det ned i hodet på meg.  Hva gjorde vi i "gamle dager" når tannkremen var fraværende.  Jo, da var det å dyppe tannbørsten i salt.  Og så pusset vi ivei.  Og etter hva jeg husker kjentes tennene både rene og fine etterpå. 

Det ble løsningen i går kveld og i morges også.  Strø litt salt på kosten og gnikk tennene rene. 

Joda, det funket Ikke riktig like ens som det jeg er vant til, men det gikk an å ty til det som en nødløsning.  Så absolutt. 

Rart i grunnen hvordan ting kan falle ut av hukommelsen.  Eller det blir fortrengt akkurat i det strategiske øyeblikket av andre ting som er mer påtrengende og underholdende. 

Selv om jeg var veldig klar over at tannkremtuben var tom i min rene fornuft, så slo den bare ikke inn.  Tom tube betyr jo nødvendigvis  også at jeg har glemt dette i noen dager.  For det går jo faktisk an å få tak i en ny før den gamle er helt tom.  Men neida, det skjedde ikke.  Lurer litt på nå da om det rett og slett har blitt en vane å glemme denne tannkremtuben.  Redselen er der, men håpet er sterkere.  Dette må gå bra. 

Hva kan eventuelt være løsningen?

Handleliste?

Kan bli nødvendig det ja.  Men dessverre så vanskelig å huske.  Har ikke tall på alle gangene jeg har løpt fra lista mi på kjøkkenbenken.  Hverdagen skal ikke være enkel.  Jeg går dagen håpefullt i møte og satser på at tannkremtuben på mirkuløst vis kommer i hus før kvelden slik at min virkelighet igjen blir kremete og frisk. 

Men hvordan da?

Jeg fikk "rast fra meg" litt tidligere i dag. Det er jo godt å gjøre det av og til.

Men tankene kverner i hodet.  For hvem er det jeg ligner på?

Må man ligne på noen?  Eller er det mer det at man identifiserer seg med noen?  Det blir jo noe annet.  Å ha et idol å strekke seg etter.  Det er jo rett og slett bare helt fint. 

Men hvem skulle det vært da? 

Jeg tenker på Liv Ulmann - bysbarn og en fantastisk flott dame.  Som eldes med stil.  Jo, det kunne vært noe å strekke seg etter. 

Eller denne nabodama som plukker bøtte på bøtte av bær hele sesongen.  Som fyller fryseren med disse vitaminbombene som hun finner ute i naturen og i hagen.  Og som kan nyte dem hele vinteren.  Det kunne virkelig være noe å strekke seg etter. 

Filosoferer over en kaffekopp her jeg har satt meg ned i en liten pause på jobben.  Ekstra lang dag i dag.  Møte på møte.  Kaffe er helt nødvendig. 

Man kan jo finne så mange idealer som man kan ønske å ligne.  Kanskje er man selv et for en og annen ungdommen.  Eller kanskje man er en som de i alle fall ikke vil ligne.  Det kan jo være nyttig å vite hvordan man ikke vil være også :-)

For meg drukner liksom sånne tanker i hverdagens travelhet.  Så kanskje jeg bare skal la det bli med det.  Prøve å fylle hverdagen med god energi.  Med andre ord.  Føye meg inn i den rekken av folk som i grunnen er fornøyd med at verden er som den alltid har vært.  Som synes jeg ligner min mor og er fornøyd med det.  For det gir jo en verden der hverdagen slynger seg så vakkert bortover tidslinjen.  En verden der barn ligner sine foreldre og fortsetter disses liv.  Og kanskje er det nettopp det jeg gjør.  Så selv om det er aldri så irriterende hver gang jeg får høre denne sammenligningen av mer og mindre velmenende mennesker som krysser min vei.  Så kanskje jeg ligner litt på min mor.  Så kanskje det kan være greit - sånn i praksis i alle fall - at verden bare glir videre med meg på slep.  Det skulle ikke forundre meg det minste. 

Ha en flott dag videre.

Akkurat sånn...

Du ler akkurat som moren din. Du er din far opp ad dage. Jeg skal si du ligner på....

Hvem har ikke blitt utsatt for dette opp gjennom barndom og også senere i livet.  Ja, helt inn i voksenlivet og vel så det. 

Jeg har i alle fall opplevd å bli sammenlignet med snart den ene og snart den andre.  Jeg vet ikke om folk tenker over det, men det er noe av det aller mest irriterende jeg vet om når folk trykker sånt ned over ørene på meg.  Eller klemmer det inn i min selvbevissthet, for å si det sånn.

Hvorfor er de så uspiselige disse kommentarene?  Mener ikke folk bare liksom å gi deg en klapp på skuldra.  Si at de anerkjenner det du er blitt?  At du er like bra som noen andre som er bra mennesker?  Mener de det godt?  Men hvorfor kjennes det da så lammende intetsigende?  Hvorfor er det så vanskelig for meg å kjenne meg selv igjen i alt dette?  Hvorfor kan jeg ikke bare smile og nikke og kanskje også bli litt glad?  For det skjer nemlig ikke.   

Jeg føler jo rett og slett at disse utsenderne av sammenligninger føler en slags ro ved at ting er som de alltid har vært.  Når jeg f.eks. ligner på min mor - da har jo ikke verden forandret seg det minste.  Og det synes jo mange er fint - ikke sant?  Men hvor setter det meg?  Det blir jo bare et vakum for meg hvis intet har skjedd etter min mor. 

Jeg blir en del av en uforanderlig verden, som stoppet opp før meg.  En verden full av gamle forventninger.  En verden der jeg ikke fins, ikke har noen plass.  For alt som finnes er bare noen gamle vaner og forventninger. 

Men alt dette kan jeg vel ikke si?  For de mener jo ikke noe vondt med det?  Gjør de vel? 

Man kan jo ikke begynne å krangle på sånt - for det er jo strengt tatt bare ment som et kompliment.  Er det?

Ikke så sikker på det.  Og jeg som vanligvis er temmelig fredelig kjenner på fristelsen til å riste omgivelsene på plass. NEI - jeg er ikke som dem.  Jeg er nemlig bare sånn som jeg er.  Og jeg har en tid som er min. 

Sannsynligvis har jeg arvet hårfarge og skostørrelse.  Men der slutter det.  Nå skal dere få vite hvem dere prater med - prater om.  Jeg har en mistanke om at mitt publikum forsvinner ganske så fort hvis samtalen tar en sånn retning.  Men det gjør ingen ting, for disse tankene gjør så godt.  De er virkelig det lille klappet på skuldra som jeg trenger.  Og det har jeg gitt meg selv.  Er ikke det fantastisk.? 

Med en dæsj og en klunk....

...og en klype efter behag. Matoppskrifter er ikke hva de en gang var.

Som ung matansvarlig i heimen ble kokebøkene klissete av alle fingrene med mat på, sidene ble stive og litt brune av matrestene som hadde en tendens til å dumpe ned på sidene.  Desilitermål og vekt var hyppig brukt.  Har slitt ut mange par av dem.  

Så blir man mer avslappet.  Nå gjelder det bare å finne sammenhengen i matretten, og så går det videre på feelingen.  Med en god dæsj rømme, en klunk olivenolje, en klype salt med litt pepper etter behag.  Så blir det merkelig nok mat likevel.  Noen som kjenner seg igjen?  

Så med en dæsj hvitløk, en klype løk, en klunk olivenolje og et par never grønnsaker koker jeg nå dagens suppe.  Mmmm - det skal bli en herlig middag det :-)  

Skrapt ut av kjøleskapet sammen med den visne broccolikvasten så ble det faktisk en nydelig suppe.  En fullkommen middag med et rundstykke til.  Ukens gode forsetter er i godt gang.  Rundstykket fant jeg i en bortgjemt pose i hjørnet av den overfylte fryseren.  Tømmingen er i gang.  Det er håp for at julematen kan få plass om ikke så alt for lenge.  Hvis jeg fortsetter å være flink.  Noe jeg absolutt har tenkt å fortsette med å være.  Ha en flott tirsdagskveld.  

 

 

Ligner meg selv?

Ligner du på deg selv? Har du den samme følelsen inni deg som du hadde da du var et barn?

Jeg kan ofte få flashback når jeg kommer ut om morgenen med hundene.  Nettopp stått opp er jeg fremdeles sånn delvis i søvnmodus.  Kanskje det er det som gjør at jeg så lett kommer i kontakt med tidligere opplevelser.  Været, lyset, temperaturen gjør at små brokker av gamle minner kommer opp.  Sånn har jeg alltid vært.  Men nå er jeg litt flinkere til å ta vare på disse opplevelsene.  Jeg kjenner på følelsen fra barndommen og den umiddelbare opplevelsen et barn har kommer frem i bevisstheten for en øyeblikk.  Jeg tar vare på det som en fin opplevelse nå.  For de er verdifulle.  

Kan de gi meg noe i hverdagen utenom det å være små lysglimt av gode opplevelser? 

Ja, jeg tror faktisk det.  Jeg blir litt provosert til å kjenne etter på hvilken måte årene har forandret meg.  Som menneske er man jo tilpasningsdyktig.  Men i hvilken grad og på hvilken måte?  

Blir man selv med på reisen, kommer den indre virkeligheten fra en selv, eller har man latt det går for langt slik at selvbildet går i knas og man blir en slags levende marionett.  Jeg må innrømme at jeg har vært der.  Men har alltid også prøvd å komme tilbake på mitt eget spor igjen.  Det sporet der jeg kan kjenne igjen meg selv.  Der jeg kjenner igjen femåringen som gikk ut en kald morgen med bøtte og spade og med den største entusiasme bygde dagens mesterverk.  Eller sekstenåringen som med like stor entusiasme og nyskjerrighet nærmet seg den store verden for å se om der var en plass hun kunne fylle.  Hvordan var hun?  Var hun redd for å mislykkes?  Nei, hun var ikke det.  Det er noe som kan ha sneket seg inn senere.  Stolte hun på at engasjement og lidenskap skulle bære henne fremover?  Ja, hun gjorde det.  Og så lenge det var på plass, så var det nettopp det som skjedde.  Jeg prøver å ta disse selvbildene på alvor.  Forene meg med dem.  Det kjennes fint.  De gir meg styrke.  

Man tager hva man haver.

Et gammelt kjøkkenordtak. Tidligere tiders husmødre handlet ikke "alt mulig" hver dag. Økonomien var gjerne stram, og kravene til sparsomhet tilsvarende.

Da var det viktig å ha gode kunnskaper om hvordan man praktisk talt kunne "koke suppe på en spiker".  Mange hverdagsmiddager ble spøkefullt omtalt som "spikersuppe".  Det betød at de hadde lite å putte i gryta, men likevel nok til at det ble et måltid. 

Betrakter min egen fryseboks og tenker på denne tiden.  En tid hvor de fleste ikke en gang hadde kjøleskap.  I mitt barndomshjem var det et kjøkkenskap der det gikk en ventil ut, og når den var åpen og det var kaldt ute, ble det en kjøleeffekt.  Husker det var sånn hos alle dem jeg kjente.  Dette var jo helt på slutten av perioden før alle hadde kjøleskap.  Men det var likevel en veldig oppfinnsom måte å løse ting på, synes jeg.  

Men tilbake til min egen fryser.  Den er full nå.  Det er nesten ikke mulig å presse oppi noe mer.  Men hva gjør jeg?  Jo, jeg går på butikken og kjøper mat.  Mere mat - for tenk om man skulle bli sulten.  Det er selvfølgelig en stor sløvhet her fra min side, for jeg vet jo at det er noe som heter handleliste.  Og at om jeg gadd sjekke beholdningen kunne penger og tid vært spart.  Ser jo at sånn kan det bare ikke fortsette. 

Så nå har jeg tenkt å gi meg selv en utfordring i kommende uke.  Hvor langt kan jeg greie å strekke den maten jeg faktisk har?  Hva vil min fantasi og kjøkkenkunnskap gi meg av måltider denne uka?  Følg med, sier jeg, for dette blir spennende.  For meg i alle fall.  Ikke vits i å vente til alt er utgått og ubrukelig vel?  Pluss at det hadde vært fint å få avtint den frysen til jul da :-)
Så man tager hva man haver, og ser hva man får ut av det.  Uttrykket tilskrives en svensk kokebokforfatterinne, men også Hanna Winsnes, den norske kokeguruen, har brukt uttrykket.  Så dette med å bruke det man har, det er ikke akkurat noen ny oppfinnelse, for Winsnes virket på 1800-tallet.  Jeg er veldig spent på hva jeg får å spise kommende uke.  Du kan følge meg om du vil.  Ha en fortreffelig dag.  

Hva jeg tror?

Det er førsteinntrykket som teller. Hun var skråsikker i sin uttalelse.

Og jeg ble etterlatt i et forbauset vakum.  Førsteinntrykk?  Er det noe folk tenker på? 

Jeg måtte ransake meg selv.  Hva gjør jeg når jeg møter folk for første gang?  Jeg smiler og sier hei.  Noen ganger blir det med det.  Jeg tenker aldri på hva dette første møtet har utrettet.  Er du bevisst på det?

Hvis jeg skal begynne å tenke på det, da må jeg virkelig tenke dypt.  Hva med å prøve å se seg selv utenfra?  Jeg prøver virkelig.  Det er vanskelig, men til slutt greier jeg å sette meg i en iakttakende posisjon i forhold til meg selv. 

Skrekk og gru.  Jeg har en følelse av at jeg er som vinden som blåser gjennom rommet.  Hei på den og hei på den, en latter og så er jeg borte.  Jeg går vel kanskje ikke så langt som til varme håndtrykk og jeg fanger ikke blikket for å sende budskapet om meg selv til den andre personen.  Hvordan må de ikke oppfatte meg?  Jeg er virkelig blitt redd for dette.  For jeg må jo komme til kort på den sosiale arenaen i forhold til de som stanser opp, ser en dypt inn i øynene og fastslår et eller annet i dette sekundet av et møte.  

Jeg derimot, en latter, et muntert blikk, et lett "he"i.  

Det kan da ikke være bra det.  Kompleksene trenger seg på.  De prøver virkelig å ta en varig plass i min sjel.  

Helt til jeg kommer på at -  dette er jo meg.  Jeg er alltid i godt humør.  Selv når jeg er sint eller trist.  Så er det gode humøret tett opp til overflaten.  Jeg er bare glad.  Ikke dyp.  Ikke viktig.  Ikke en man vil huske i månedsvis etter det første møtet.  Bare et sekund med et lett hei og et smil.  

Overfladisk?  Ja kanskje.  Men faktisk, så er dette meg.  Og kanskje er det en og annen som oppfatter at dette kan være forfriskende også - blant alle de viktige og inntrykkgjørende menneskene som farer forbi på livets landevei.  En kan jo alltids håpe,  

 

Blir det jul?

Hehe, selvfølgelig blir det jul. Så sant ikke himmelen faller i hodet på oss.

Grunnen til at jeg stiller spørsmålet er at jeg av og til får den følelsen av at det begynner å bli ganske mange som går rundt og er redde for at jula ikke blir noe av.  F.eks. alle butikkene.  Så de tenker kanskje at det er best å bare ta den med en gang.  Julevarer i alle hyller.  Det er bare å forsyne seg med mat, nisser, lys og drikke.  La jula starte - nå. 

Det er midt i november!  Og enda har det vært sånn en stund.  De datoene kan da ikke være så viktige?  Eller er de viktige?  

Jeg kunne ha god lyst til å syte og gråte over at det er så dumt å ta jula på forskudd, og det mener jeg faktisk det kan være en god grunn til.  

Men så må jeg likevel besinne meg.  For folk vil jo ha det sånn, ellers har ikke butikkene servert varene så tidlig.   Og det er kanskje en veldig god grunn til det.  Og gode grunner må man jo ta på alvor.  

Kanskje de ikke er redde for at det ikke bir jul.  Kanskje de bare har lyst til å få noe fint nå midt i mørketiden.  Og så er jula det eneste som faller dem inn.  For den kommer jo likevel om ikke så lenge.  Så like greit å starte med en gang. 

Jo, jeg tror kanskje det er mer trolig.  Hva tror du?  

 

 

#jul  

Koselørdag.

Endelig ei helg uten en eneste ting på kalenderen. Sukk - som jeg gleder meg.

Det skal bli kosekroken med pinner og de filmene jeg ikke har hatt tid til å se i det siste.  

Lade batteriene til en ny travel uke.  

Ble ferdig med det tykke pleddet, og det ble akkurat så fint som jeg trodde.  Varmt og godt.  

Fant noe garn her i huset.  Utrolig, men har bare lagt det bort ved en rydding en gang.  Så går tiden, så finner jeg det, og så kommer det endelig på pinnene.  Tynt garn på litt for tykke pinner blir veldig mykt og godt :-)

Starta på et sjal med fem masker og øker en maske på starten av hver pinne.  Mønsteret kommer av seg selv på grunn av garnet, så her er det bare å sette på en film og la det stå til.  Ha en flott lørdag. 

 

Les mer i arkivet » Desember 2018 » November 2018 » Oktober 2018
anneemargrethe

anneemargrethe

65, Bjugn

Årene går, og med dem kommer alderen :-) Hva gjør den med selvbildet? Hva gjør den med ditt forhold til kropp, og for den del også til sjel? Denne bloggen er en reise i meg selv. Haha, litt ego her, men altså. Utforske og dele. Finne fine ting i hverdagen og fremheve dem, enten det gjelder interiør eller antrekk, tanker eller noe godt på fatet. Kanskje noe kreativt? En reise i hverdagens små og store gleder er det jeg ønsker å skape med denne bloggen. Hvis en eller flere kan finne mening i det jeg deler, og kanskje litt inspirasjon til sine egne hverdager, er jeg veldig glad for det.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker