hits

Min første kjærlighet.

Jeg husker det som om det var i går. En gang i forhistorisk tid da jeg var midt i tenårene, fikk min mor låne en bok av en kollega. Den handlet om eplecidereddikens velsignelser og bruksområder. Jeg slukte den, leste den igjen, pugget litt. Siden har denne vidunderdrikken vært litt til og fra i mitt liv. De senere årene har den så absolutt vært veldig på.

Den har i perioder vært henvist til plassen oppå vaskemaskina.  Brukt som tøyskyllemiddel.  Det er helt konge, for den tar bort  vond lukt, nøytraliserer såperester. Og den gir (i alle fall etter min mening)  innetørket tøy den friskheten som ellers bare oppnås på utendørs klessnorer.

Men denne er god for så mye mer.  Det hevdes den kan hjelpe ved en slankekur.  Jeg har ledd litt av dette, men da jeg hørte begrunnelsen, tenkte jeg at det kanskje kunne være noe i det.  Det skal nemlig ha seg slik at denne syrlige drikken hjelper leveren til å fungere bedre.  Og det er jo noe som så absolutt vil hjelpe på vektreduksjon.  Nå er jo årsaken til overvekt sikkert  så forskjellig fra person til person, og jeg skal ikke stå fram som en guru for de geniale løsninger.  Men altså, det kan godt være noe i dette, for leveren er jo helt essensiell i å omsette fett. 

En teskje av stoffet i et glass vann er en forfriskende tørste- og måltidsdrikk.  I annen matlaging kan den brukes som annen eddik eller syrlig tilsetting.

Ved siden av å bruke den som tøymykner, har jeg brukt den mye i pleie av hud og hår.  F.eks. i badekaret, for på den måten harmoniserer den syre/base-balansen på huden.  Noe som kan hjelpe mot diverse ubehag på huden.  Synes håret blir sunt, friskt og skinnende når jeg skyller etter vask med litt epleeddik i en mugg vann. 

Jeg kan huske i riktig gamle dager - i min ungdom var jeg ille plaget med flass - både i hodebunn og til dels på huden ellers.  Var også plaget medlitt  hudutslett og kløe.  Årsaken var nok såper og sjampoer på den tiden.  De hadde en mye høyere kløfaktor enn det de har i dag.  Det var dette problemet min kjære epleeddik hjalp meg med.  Så gjett om jeg tok den til mitt hjerte.  Siden den gang jeg først ble kjent med den, har jeg sett og lært mye, men det er jo så rart med den aller første kjærligheten.  Den har en tendens til å henge i. 

 

#epleeddik   #eplecidereddik  

 

Peanøttsmør for alle penga

Peanøttsmør er en allsidig vare som kan brukes til så mange ting. På brødskive og knekkebrød er det en selvfølge. Gjerne med syltetøy på toppen.

Men det har også mange andre bruksområder.  Jeg er jo veldig glad i peanøttsmaken, og elsker å lage dressing av det.  Den enkleste måten er bare å røre det ut i litt vann til en flytende saus.  Det er kjempegodt på middagspotetene.  Sært?  Nei, slett ikke.  Uvanlig kanskje.  Men jeg synes det er godt.  For da kan man jo unngå dette smøret som ellers er så lett å ty til. 

For ikke å snakke om å bruke det i smoothies, gjerne sammen med bananer.  Det gjør at det smaker litt mer fyldig, og det blir også litt mer mettende.  Det kan være en fin variasjon til andre frø og nøtter man putter i sin smoothie.  Ellers er det jo godt på iskrem og i kaker.  Så det er mange måter å bruke innholdet i dette glasset på. 

Et kjerringråd skal være å bruke peanøttsmør til å fjerne tyggis fra f.eks. håret eller teppene.  Jeg er ikke så glad i tyggegummi så har ikke prøvd akkurat det, men det måtte jo være et forsøk verdt. 

Siden peanøttsmør inneholder enumettet fett, har det en fin helsegevinst.  Men da må jeg innrømme at jeg aller helst kjøper det som er uten salt.  Magnesium og potassium skal også være noen av de viktige ingrediensene. 

Jeg spiser det fordi det er godt, men det er god grunn til å passe på så det ikke blir en kaloribombe i maten.  Bruk det med forsiktighet, tenker jeg :-)

 

 

De bittesmå....

Men likevel så sterke stikkene.

De umerkelige.  De svir mest. 

De kommentarene som egentlig ikke er stygge.  Som til og med nesten bekrefter noe fint du har sagt, men som likevel retter sparket så du kjenner det godt. 

"Jeg har lurt på å lære meg spansk"  En litt tlfeldig kommentar utenfor en bokhandel med ulike språkbøker i utstillingen.  Liksom mest for å holde samtalen i gang før vi var fremme ved kafeen.  "Tove har lært så mye engelsk i det siste - du skulle bare høre henne".  Et smil.  En litt sånn tankeløs kommentar.  Men jegk jenner den svir.  Det blir ikke sagt noe mer om saken.  Vi fortsetter som før.  Men jeg har fått en bitteliten bulk i selvtilliten. 

Er det ikke rart?  Jeg kom til å huske på dette og lignende episoder etter et hjertesukk.  Er det så nøye?  Ja, det er det.  Men jeg tror nesten ikke det går an å få slike personer til å stoppe sine bittesmå, men sviende angrep. 

Nei, man må i grunnen bare forberede seg på å ta imot seg.  Min venninne ved bokhandelen vil meg egentlig ikke noe vondt.  Det tror jeg at jeg kan være helt sikker på.  Men i akkurat det øyeblikket vokste hennes behov for å få en liten ego-markering og overstyrte hennes vennskap til meg. 

Er sånne venner verdt å samle på?  Er de venner?  Må venner være absolutt helt lojale til deg?  Jeg mener - de har jo flere venner.  Må de ikke være lojale til alle?  Går det an? 

Er det mulig å unngå slike situasjoner? 

Jeg vet ikke.  Hun ble nok skjøvet et lite stykke lenger bort fra meg enn hun var før.  Jeg mener - en god venn ville oppmuntret mitt ønske og håp om å lære et nytt språk.  Ville det ikke? 

 

#vennskap#lojalitet

Det går sin gang.

Dagene flyr, men fremgangen kan spores på alle arenaer.

Både med jula og med bloggen. Har følelsen av at jeg løper fra det ene til det andre og tilbake igjen. Og sånn går no dagan.

Er på tur til byen nå. Sitter på ferga med kanelsnurr og kaffe. Jeg hører nok til dem som setter stor pris på dette avbrekket i en lang og kjedelig kjøretur.  Så alle fastlandsforbindelser og deres forkjempere - ferje er toppen!

Julegavelevering og diverse andre nødvendige ærend står på programmet i Trondheim.  Pluss noen svært hyggelige sosiale ting som også ligger på timeplanen i dag.  Gleder meg og koser meg.  Begynner omsider å kjenne at det skal bli helg snart.

Kjøkkenet ser ikke lenger ut som ei slagmark. Kjøleskspet er fylt av godsaker. Juletre og julebakst ankommer om et par dager. Jeg sier bare «bring it on».

Bloggen er i ferd med å få nytt liv. Kommer tilbake til det når jeg får litt ro til å iverksette mine planer.

Ha en flott dag...

Sånn ja!

Det var litt av en beskjed.

Jeg er fra april en gang ikke lenger på blogg.no.  

Bloggen vil bli slettet. 

Må nok bruke jula til å finne andre muligheter.  Kan visst søke om å få fortsette på blogg.no.  Det kan jo tenkes det blir en løsning.  Men det er jo ingen forklaring på hva slags blogger de ønsker, så det er jo ikke sikkert det blir en løsning uansett.  

Det er vel ikke sikkert det vil fungere som en løsning på lang sikt.  Flere av dere som har fått denne beskjeden?

Her er i alle fall min facebookside: 

https://www.facebook.com/Anne-Margrethe-2243546402555436/?modal=admin_todo_tour

Håper dere klikker inn og følger meg der etterhvert som jeg finner en annen plattform.  

 

 

Ren inspirasjon.

Sitter her en søndag kveld før jul og lurer på hvor jula blir av.

Enda en gang har jeg greid å skape et vanvittig førjulskaos i heimen.  For to år siden var jeg i full sving med å pusse opp gangen på denne tiden.  i fjor holdt jeg på å renovere stuea.  I år er det kjøkkenet.  Og jeg blir litt matt.  Det er jo så gøy å holde på, jeg synes jo virkelig det.  Men det er likevel ganske så frustrerende.  Jeg er så glad for det jeg har gjort, og jeg vil nok også være veldig glad når kjøkkenet er ferdig.  Har regnet ut at det er tre arbeidsoperasjoner igjen før jeg kan begynne å organisere skapene på nytt.  Det gleder jeg meg virkelig til.  

Ser også at det sjalet jeg har strikka på i noen dager nå.  Det blir fint å få det a vpinnene.  

Tenker litt på hvordan slike situasjoner oppstår.  Det er jeg som bare setter i gang.  Uten så veldig mye tanke på resultatet når det gjleder stress, rot og spenning i hverdagen :-)  Hvorfor er det sånn at planlegging og meg, det er ikke særlig lurt.  For jeg følger aldri de planene.  Ekstra pussig er det i og med at på jobben må jeg følge planer (i alle fall i store trekk).  Men ellers er det håpløst.  Neida - det må skje på sparket.  På ren inspirasjon.  Så må jeg leve med stresset da.  Så må jeg blåse ut litt, og så kommer den timen da det er ferdig.  Og ja - da er det kanskje litt nært julaften, og da gjelder det å snu seg rundt i vill fart for så å lande med Tre Nøtter til Askepott, Tante Pose og andre juleting.  Så joda - jeg har trua på jula dette året også :-)

Ting tar tid.

Jeg begynner, som så mange andre, å kjenne på litt manglende tålmodighet over at vi blir liggende i "bakevja" så lenge. Tenker naturligvis på denne overflyttingen som blogg.no driver med i disse dager.

Vel, det er nok ikke annet å gjøre enn å vente.  Jeg skjønner jo at det er en krevende og enorm oppgave, men det er fornuften.  Følelsen er det noe helt annet med :-)  

Jeg har jo også et kjøkken å pusse opp.  Malinglukt, rot, finner ikke noe - hverkan maten eller bestikket.  Haha - det blir bedre, men er inne i den verste perioden nå.  Først er man jo liksom litt entusiastisk.  Går på med friskt mot og står på.  River ned og setter opp.  Men så blir man sliten.  Skulle det ta så lang tid da?  Nei, nå orker jeg ikke....   Men det må man jo.  Hele uka har jo vært så travel, så det har liksom bare blitt stående sånn litt for lenge.  Prøver å hente frrem litt entusiasme. Ser frem til ei rolig helg der jeg får gjort mye.  Kanskje blir det bare litt finish igjen når vi går inn i siste adventsuka.  Jeg håper det :-)  

Hvordan går det med din blogg?  Har du fått beskjed om overflytting?  Det har nemlig ikke jeg.  Det blir nok flott når alt endelig er gjort.  Ser noen har prøvd andre muligheter mens de venter.  Fikk anbefalt bloglovin av en annen som blogger.  Jeg har også meldt meg på der, men er ikke helt sikker på hvordan det virker.  Har du noen erfaring med det?  Er det en slags bloggliste?  Eller er det en bloggplattform? Ville blitt veldig glad over å få litt input her.  

Ukens strikketøy ble til på bussen til Røros for et par dager siden.  Det skal bli et sjal.  Det kan man jo ikke få for mange av :-)  Jeg har virkelig fått smaken på å strikke av flerfarget garn.  Det blir liksom litt variasjon i maskene på en veldig enkel måte.  Og det er jo viktig når man sitte rpå en buss.  Må bare innrømme at jeg også strikket under møtene.  Det minte meg nesten litt om "gamle dager" da vi strikka i timene og gjorde særlig de mannlige lærerne veldig irriterte.  Haha - man er liksom hele tiden litt redd for at det ikke er akseptert adferd :-)  Selv etter så mange år :-)

Drekk du itj?

For et spørsmål!

Det handler om hvorvidt man inntar alkohol eller ikke i ulike sammenhenger. 

Jeg har ikke noe imot slik drikke, men ønsker ikke alltid å innta det.  Årsaken kan være så mange.  Etter som årene går har man vel kanskje opplevd noen seanser under påvirkning.  Ikke noe galt med det, men jeg føler ofte at dette har jeg gjort, trenger ikke flere ganger.  Andre ganger kan jeg rett og slett ha ting å gjøre som er uforenlig med inntak.  Eller jeg tenker på formen dagen derpå.  

Mange årsaker altså - men for mange kan det synes som noe veldig merkelig at man kan si nei til å ta et glass vin eller andre sorter.  Noen ganger har jeg lyst på brus til maten.  Andre ganger kjennes det best med vann.  Ingen spørsmål om det.   Men unngår du alkohol - da - ja hva da? 

Det er vanskelig å forklare.  For man vet at neste spørsmål er dømt til å komme.  "E du avholds?"  Det kommer med en slags medlidende okverbærenhet.    

Det er litt pussig.  Kanskje har jeg bare vært uheldig.  Men det kan virke som dette er godt innarbeidet.  Og i denne julebordstiden er jo spørsmålet veldig aktuelt.  Hvorfor er det et sånt drikkepress - selv blant godt voksne?  

Jeg bare spør.  

Tålmodig desember.

Desember skal få sin tålmodighet. For den er veien frem til de resultatene man ønsker seg.

Kjøkkenet tar form, men ting tar tid.  Det går seg til på jobb.  Det er mye som skal på plass nå.  Blitt utrolig mye byråkrati i skolen, og det tar tid.  Tålmodighet må til om man ønsker resultater.

Og selv om dette er så åpenbart, så er det ikke akkurat enkelt. 

Det heter at gode ting tar tid, og jeg kjøper egentlig det.  For det er jo et ordtak (tror jeg) og da er det som regel noe i det.  Så det er fint å tenke på at når noe virker veldig tidkrevende, så er det fordi man er i ferd med å få til en god ting eller to.  Og det er jo fint å tenke på.

Dette med å gjøre noe fint og så vente på resultatet kan jo være en prøvelse for oss alle.  Da gjelder det virkelig å ha fokus på resultatet - selv om det er krevende sånn midt i prosessen.  Vit at det blir ferdig, og da blir man fornøyd.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.  Det er også en smal trøst midt i det at man står med en grå sky av forventninger og arbeidsoppgaver.  Forventninger til seg selv - at man skal levere.  Forventninger fra andre - at man skal levere.  Forventninger om å oppnå sine ønsker - at de skal være mulig å oppfylle. 

Det kjennes veldig virkelig dette mens man står midt i det.  Men erfaringen forteller at man kommer igjennom det.  En vakker dag er målene nådd.  Da har man glemt kaostiden. 

Sånn går no dagan :-)

 

Hjeeelp - kaostid

Kjøkkenet er et viktig rom. Det merkes veldig godt når det ikke er der liksom.

Joda - renovering to uker før jul - jaddda...  Ikke vann, ikke oppvask, engangsservice, engangsbestikk, malingslukt, spenning, spenning spenning. 

Jeg mener.  Her plukker man ut en veggfarge uten å se resten.  Man velger benkeplater uten at man har sett dem i rommet.  Man måler og planlegger flytting av kjøkkenskap.  Og er sååå spent - klaffer det.  Blir det sånn som jeg har sett for meg?

Så langt er vi fremdeles i fullt kaos.  Uten vann og uten kjøkkenfunksjon, men det er helt klart at valgene i det store og hele er greie.  Det blir som jeg ønsker.  Det blir et rom med lys og luft og samtidig litt lunt.  

Og ja, jeg bruker den gamle innredningen.  Den er jo fremdeles helt i orden.  Miljømessig er det jo fint å gjøre det.  Og økonomisk er det veldig smart.  Dessuten er jeg glad i de skapene, så jeg har ikke hjerte til å kaste dem når de fungerer så godt.  

Men benkeplata trengte å byttes ut.  Ingen tvil om det, så da ble det ny.  Og den har jo veldig mye å si for helheten i rommet.  Det er vel ikke noe mysterium at jeg ser frem til at det skal bli ferdig på kjøkkenet.  Og DA skal det bli juleforberedelser.  Det blir jo i siste liten, men der har jeg vært før, så det skal bli helt greit det.  

10 ting

Skjønner at sånne lister er virkelig pop på blogger. Så jeg har tenkt så det knaker på hvilken liste jeg skulle gi meg i kast med.

Det er virkelig en intens rettetid.  Og mine forventninger er alltid på topp.  Men jeg må si at det er en del ting som gjør meg skikkelig frustrert. 

Så her kommer ti ting fra en norsklærers hverdag. 

1. Den dag i dag.  Dette uttrykket brukes hele tiden - feil.  Altfor mange tror at det betyr i dag eller på denne dag, og jeg må si jeg undrer meg at elever har blitt nesten voksne uten at noen har fortalt at dette faktisk betyr fremdeles.  

2. Jule tre.  Det er atlså disse delingene av ord - eller ikke delinger.  Jeg vet ikke om det kanskje er noen retteprogremmer som retter feil.  For det er i alle fall utbredt.  Samme hvordan man forklarer at en ting skal være ett ord, så sniker det seg inn på de mest utenkelige steder.  Jeg mener - det er da virkelig forskjell på at han vil ha sin data pult igjen og at han vil ha sin datapult igjen - er det ikke?

3. Forskjellen å/og.  Dette er nesten unevnelig.  Regelen er også her ganske så enkel.  Å er aldri annet enn et infinitivsmerke.  Mens OG binder sammen ting.  

4. Forskjellen på dialekt og nynorsk.  Nynorsk er så vakkert, men det ligger ikke umiddelbart i fingrene for oss trøndere.  Vi kan ikke bruke dialekten vår til så mye, så det er like greit å ikke tenke i den retningen.  

5. Punktum og stor bokstav er jo helt elementært, men her må jeg si at det må skilles mellom det uformelle språket på sms-er og noen sosiale medier og det som er formelt skriftspråk.  Det må være en bevissthet rundt dette. 

6. Tro på oppgaven sin.  Skrive om det som oppgaven spør etter og ikke ta med alt mulig annet "for sikkerhets skyld".  

7. Hv-former eller v-former.  Et eksempel er forskjellen mellom vær og hver.  Å være skrives i alle former med v.  Mens hver gang, hver og en alltid har hv.  Det blir så rart med "den gangen da jeg hvar på ski..." :-)

8. E og Æ.  Er det kler eller klær.  Er det ser eller sær.  Og da er ser noe helt annet enn sær.  To forskjellige ord som uttales likt.  

9. Avsnitt og orden. 

10. Skriveglede.  Dette må jeg vel ta litt på min kappe - og også på vegne av norsklærere gjennom alle år.  Hvorfor er det så vanskelig å skape skriveglede?  Hvordan skal man greie det?  

 

Små univers

Jeg tenker av og til på hvordan et menneske oppfatter seg selv.

Jeg ser rundt meg.  Alle ansiktene.  Noen er lukket.  Opptatt med seg selv.  Andre søker utover, er klare for en prat. 

Men uansett er det så mye som foregår inni dem.

Hvordan ser de på verden?  Hvordan oppfatter de seg selv?  Det slår meg at alle har et lite univers inni seg.  Et univers som delvis er helt eksklusivt for dem selv.  De fungerer i fellesskapet.  Men utenfor dette, har de sin egen verden. 

Og jeg lurer sånn på hvor forskjellig alt dette er.  Eller er det?

Jeg tenker på alt som er felles.  Vi mennesker kjenner hverandre igjen selv om vi aldri har møttes.

Vi skjønner hva hverandre sier.

Vi skjønner i stor grad hva hverandre mener når de sier noe - selv om vi aldri har snakket sammen før. Vi har felles gester.  Vi har felles kroppsspråk i stor grad. Om dette ikke er likt fra person til person, så er forståelsen gjengs oppfatning.

Og likevel - inn i den personlige borgen er vi vår egen herre.  Vi er sære, glade, tiltrekkes av ulike interessefelter. 

Og kanskje det jeg synes er det merkeligste - at alle synes å være verdens sentrum - for sin egen verden.  Det er litt merkelig, for det er jo alle som tenker det samme, og det blir da likevel litt rart.  At alle synes å ha samme perspektiv med seg selv i sentrum.  Mens alle sammen ser på alle de andre på en annen  måte.  Og det gjelder alle sammen liksom.  er det noen som skjønner hva jeg mener?  Synes selv at det er litt pussig.  Men det er likevel en refleksjon over hvordan vi mennesker fungerer i lag.  Tenkt på et personalmøte i desember midt i en skog av ansikter.  

 

 

Vinter

Jeg bare eeelsker vinteren!

Og i går kom det første hvite belegget på bakken her ute ved kysten.  Jeg vet ikke helt hva det er, men snøen gjør bare noe med meg.  Jeg får en indre lykke når jeg ser meg omkring. 

Barndommens første snø husker jeg som en stor jubel.  Det ble plutselig så mange muligheter med snømann, snøhuler, ski, skli på skoene og masse mer.  Og det skulle ikke så mye til.  Et tynt dryss og man var på plass og rullet snøballer som var mest gress og sand, men det gjorde ingen verdens ting.  Vissheten om at den gode tiden var i gang bare satte i gang prosessene.  ingen ting å vente med.

Kanskje det er den som sitter i kropp og sjel enda. Neida, jeg løper ikke ut og samler sammen snø til skjeve, snølykter.  Men følelsen av at verden er full av muligheter sitter nok fremdeles igjen i meg. 

Jeg mener - forrige vinter ble litt traumatisk for min del.  Et stygt fall resulterte bl.a. i metallplate i armen.  I flere måneder gjenopplevde jeg fallet i søvne - den utrolig hjelpeløse følelsen når foten glipper fra underlaget og man er prisgitt tyngdekraften.  Den er ikke god altså.  Jeg kjenner nå når det igjen er glatt under skosålene at angsten griper fatt og gjør kroppen stiv og redd.  Og dermed enda mer utsatt for nye fall, selvfølgelig.  Så jeg tar meg sammen.  Virkelig.  Det er en prosess.  Passer på å ha svikt i knærne for hvert skritt.  Passer på at kroppen puster godt og er mest mulig myk i bevegelsene.  Det skal nok gå, men jeg må innrømme at det er en stor utfordring.  

Og midt i dette skumle, så elsker jeg vinteren.  Snøen som faller og hyller verden inn i vakkert hvitt.  De fabelaktige himmellysene morgen og kveld.  Morgenen som presser seg frem gjennom en strime av lys.  Eller kvelden som raskt synker ned i vest.  Eller alle lyktene som lyser opp i mørket nå i juletiden.  Det er så vakkert så vakkert.  

Jeg gir meg ikke.  Skal greie å holde meg på beina denne vinteren.  Mine piggsko står klare til bruk på de verste dagene.  Håper du også har funnet frem dine.  

#vinter    #piggsko

Fryder forandring?

Etter en lang dag i går med konferanse langt borte fra heimen, er det godt å finne hverdagen igjen. Jeg blar gjennom notatboka mi, og finner disse tankene - rablet ned på en flyplass.

Av og til må bare tankene få trenge seg på med det faktum at man blir jo eldre med årene.  Som et ekko av mine tanker kom hun sveipende forbi.  

Jeg så henne - og må innrømme at hun tok min oppmerksomhet. 

Det jeg så, trigget meg.  Men jeg skjønte ikke helt hva det var sånn med det samme.  Det tok en liten stund før det gikk et lys opp for meg.  Det var noe med håret.  

Damen var velpleid fra topp tl tå.  Komfortabel, fargerik klesstil uten at den var for knall. 

Men så var det håret.  Nyvasket, velpleid på alle måter.  Tykt og sunt.  Og godt nedenfor skuldrene - med kraftig gråstenk. 

Det er jo ikke noe galt med grått hår - men dette var som et ekko fra en svunnen tid.    

Jeg betraktet silhuetten slik den formet seg foran meg.  Dette omrisset var nesten som en sekstenåring.  Men ansiktet hadde briller og fortalte tydlig om levd liv.  I mange år - et sted mellom femti og seksti eller kanskje noe mer vil jeg anta.    

Holdningen var en eldre kvinnes.  Smilet røpet også alder med de fine rynkene rundt munnen. 

Jeg tenkte at hun hadde sikkert hatt håret sånn siden tenårene.  Det var jo mine tanker, og de kan være feil, men disse tankene vekket noe i meg.  Og det ble et lærerikt øyeblikk fullt av spørsmål.  For har jeg ikke selv så altfor mange ganger stilt de kritiske spørsmålene til klesplagg eller tilbehør.  Er jeg for gammel for dette?  Ser det krampaktig ut?  Passer det?  

For - fallgrubene er mange når man eldes. Tror jeg.  Føler jeg.  Det hjelper faktisk ikke å tviholde på hvordan man gjorde det før.  Selv om det ligger så nært.  Og selv om det er så lett.  Det velkjente, velprøvde er så lett å ty til.  Men man er ikke den samme.  Ting forandrer seg etter som årene går.  Budskapet her er vel at man kler ikke nødvendigvis det samme i dag som man gjorde før.  Jeg er jo den samme, men noe har forandret seg.  

Men så er det selvfølgelig også dette med å hele tiden være oppdatert på hvem man er til enhver tid.  Det er så  vanskelig å bli venn med forandringene, og det er så lett å ty til det vante som i alle fall har fungert en gang.  Så jeg tenkte hvilke feller jeg har gått i i et forsøk på å oppdatere til nåtid.  

Felle nr. 1 er vel å klamre seg til fordums skjønnhet.  For noen med frisyre, for andre med klesstil.  

Felle nr 2 er å fornye seg "nedover i alder" - jeg tenker på botox og løft.  Med fare for å pådra meg sinte kommentarer vil jeg påstå at ingen ser yngre ut med slike tiltak.  

Felle nr. 3.  Man går i mainstreamfella med en fornuftig hårklipp som får lov til å følge naturens gang.  Stilen pyntes med en gulldings eller to.  Og så er det så praktisk å sette prikken over i-en med et friskt skjerf i spreke farger.  

Ingen hovmodighet fra meg dette.  Men det er faktisk ikke så enkelt å finne sin modne stil.  Snubletrådene er mange.  Hva passer, hva passer ikke?  Hvordan vil det bli oppfattet?  Er det så viktig?  Er det ikke nok å bare være seg selv?  Men hva er det?  Trenger man forandre seg med årene?  Ja, trenger man det.  Kanskje er det sånn at det er mindre forandringer enn man tror - særlig om det er det indre som teller.  Det er jo som før.  

Jeg vet ærlig talt ikke.  Dette var bare noen tanker jeg gjorde meg på vei mellom to steder, en grå formiddag i desember.  

De nære tingene

Nylig var verden vitne til en "månelanding" på Mars. Det er jo til å bli imponert av.

Men så slo det meg.  Så opptatt vi er at de fjerne tingene.  De som vi vanskelig kan nå.  Ja, som det nesten er umulig å nå fram til, men mennesker setter seg uoppnåelige mål - og når dem.  

Men hva med de tingene som er oss nærmest?  Kan det ikke ofte være like vanskelig å nå dem?  

De må jaktes på i ensomhet, for det er umulig å kommunisere det som er oss aller nærmest - i alle fall er det sånn for meg.  Det som berører meg mest, det er liksom så sårbart.  Det er vanskelig å snakke om.  Det er også ofte vanskelig å tenke.  Hvis man når frem til noe av dette innerste og såre, kommer det neppe på dagsrevyen (og bra er nå det - haha)

I dag er jeg veeeldig tidlig på beina.  Dagen starter med en flytur  og jeg skal på et kurs for å finne ut mer om hvordan gjøre fellesfag relevant for yrkesfagelever.  Jeg tenker - man må skape relevans uten å vanne ut f.eks. norsken.  

Så jeg skal en tur langt borte, men jeg møter kjente og dagligdagse ting der.  Gode kolleger som jeg vet kommer, og helt sikkert faglig interessant innhold. 

Håper din dag er fin :-)

I dag skal jeg fly grytidlig.  Jeg gleder meg til en litt annerledes og spennende dag.  en dag da noen skal fortelle meg ting, der jeg skal få bli inspirert.  De tblir flott.  

 

 

#flytur   #skole   #kurs

To historier?

Hvert menneske forteller sin historie gjennom det livet som leves. Hva forteller ditt liv?

En klok pedagog sa en gang, og det har jeg aldri glemt.  Det var snakk om forskjellige ting som kan hende i skolehverdagen.  Elever som ikke greier å gjøre sitt beste på ulike måter.  Han minte oss om at "husk at alle alltid gjør sitt beste".  Det har jeg faktisk lagt meg på hjertet.  Når man står overfor vanskelige oppgaver, da tenker jeg at dette mennesket som jeg kanskje ikke når frem til, han eller hun gjør faktisk det aller beste det er mulig å gjøre akkurat der og da.  Det hjerlper ofte til å finne veien videre, synes jeg.  Ikke at jeg får til alt, men jeg prøver. 

Slik er det med oss alle sammen.  Vi lever livene våre på den beste måten vi kan.  Det blir til en historie om det levde livet.  Vi tegner alle bildet av vårt liv på den store verdensveven.  Noen ganger er vi fornøyd med det bildet som trer frem.  Andre ganger ønsker vi å gjøre det om igjen, men det er ikke alltid mulig.  Men summen, det blir nok at vi alle alltid har gjort det beste vi kunne. 

Men så finnes det en annen historie.  Ut ifra det bildet som danner seg i veven, blir det skapt nye historier.  Det er de historiene som andre forteller om oss.  Noen ganger roser de.  Andre ganger blir det bildet du møysommelig har vevd inn mistolket og forvridd. 

Det er dessverre slik også da at mange slett ikke ser på det bildet du har skapt, men på det som sies av andre.  Stoler vi mere på det som blir fortalt enn på det vi kan se selv?  

Dette merkelige fenomenet støter man på titt og ofte.  Og hver gang forbauser det like mye.  Det fins alltid to historier om hvert liv.  Den ene er det som er levd - det bildet som skapes i den store veven.  Den andre er det andre forteller.   Jeg vil bruke adventstiden til å se på bildene - ikke bare høre på alt som blir sagt, men finne ut hva som ligger bak disse historiene.  Finne originalen.  

Ha en fin adventssøndag.  

 

 

#advent   #livshistorie

 

Ønskestrikk

I dag falt jeg fullstendig for garn med glitter :-) Ble stående i en slags meditativ tilstand. For hva kunne dette garnet brukes til? Det er jo så fint.

Jeg ble revet ut av mine spekulasjoner da datteren bemerket:  "dette er jo ønskegarn, og jeg ønsker meg pulsvarmere".  Dermed var det avgjort.  

Deal - garn ble kjøpt og nå er varmerne ferdig.  Tykke pinner vettu :-)  Kjenner det blir varme herlige småplagg.  Og så glitrer det litt i gull gjennom den brune fargen.  

Og glitter passer jo så fint nå på denne tiden, ikke sant? 

Det er så rart dette.  Jeg gleder meg til å sitte i timesvis med strikkingen, men når jeg er i gang, blir det akkurat som jeg vil jobbe på for å få det ferdig snarest mulig.  Haha, det er skikkelig herlig å dure mot målet.  I alle fall noen ganger, og når det er pinne nr 7, så er det vel ikke råd å få det til å vare så lenge.  Men et glitrende ønske ble oppfylt.  Gleder meg til å overrekke dem i morgen.  

Har en mistanke om hva neste prosjekt blir.  Har en følelse av at det står prosjekter i kø.  Det er så herlig.  

Men først skal det julehandles littebittegranne før årets adventskonsert på kvelden.  

 

 

#strikk   #glittergarn   #pulsvarmere

Really?

Virkelig? Visste du at en nøtteknekker faktisk ble brukt til å knekke nøtter?

Jeg satt og koste meg med en interiørvlogg og spørsmålet fikk kaffen til å sette seg fast i halsen.  Visste du det?  En stor oppdagelse.  Tenk det da - at en nøtteknekker ble brukt til å knekke nøtter.  Tenk det.  Interiøreksperten hadde nok sett den som en dekorasjon.  En interiøreffekt.  Noe man pyntet med til jul.  

Jeg måtte le der jeg satt da kaffen omsider fant veien dit den skulle.  Vel blir noen tradisjoner borte underveis, men jeg har da vitterlig nøtteskåla med tilhørende knekker fremme hver jul fremdeles.  Er det bare meg? 

Nættelmellomg var jo en av de virkelig morsomme tingene i jula det.  Og nøtteknekkerne kom i så mange fasonger.  De i metall var de vanligste.  Til å klemme nøtta imellom.  Noen hadde den flotte variangen.  Der la vi nøtta inn i munnen på ei tredokke og klemte til.  Den var morsom, og er akkurat den vi finner i nøtteknekkeren.  For mange hører denne balletten førjulstida til.  

Foto: Pexels

Mange tradisjoner forsvinner for mange av oss.  Livets faser krever ulike løsninger.  Men julenøttene - de er der fortsatt.  Jeg så senest i går på butikken poser med nøtter med skall.  

I morgen er jeg klar :-)

Hohoho - det er siste november. Desember i morgen. Jeg er bare så klar til å starte nedtellingen til juuul.

Jeg tenker så det knaker.  Det handler om julekalenderserier.  Jeg har noen av dem i hylla.  Klar til start.  Har gått og gløttet på dem lenge.  Det er selvfølgelig nostalgi.  Men det er  noe med den stemningen også - juleforventningen.  Jeg sverger til de gamle gode seriene, men det er faktisk også noen av de nye som er fine.  De rommer så mye glede i denne tiden.  Og de er blitt en del av tradisjonen selv om det ikke er unger i heimen lenger.  

Det er vel strengt tatt lov til å se dem uansett når på året det er, men jeg synes liksom det er noe med forventningen - det å glede seg til noe.  Den er så fin.  Og så blir det så mye morsommere å feire jula når man har vært gjennom nedtellingen :-)

Oppdager at det ikke bare var for å være en god mor at jeg satt og så på disse seriene.  Jeg likte det jo godt selv også.  Det oppstår en julemagi som det er så fint å få med seg.  Skal ikke nevne så mange, men Skomakergata må jeg en tur innom.  For hva er det med den gammeldagse syttitallsvibben som er så herlig?   Eller selveste The Julekalender.  Den er så morsom.  

Neida, jeg ser ikke en episode hver dag, og jeg ser ikke alle episodene i hver serie heller.  Men en og annen episode, gjerne til dagens kakaokos, det unner jeg meg.  

 

Bare det stikker.

Grønne, stikkende, vakre barnåler hører jula til. For meg må de stikke. De må dufte, og de må drysse så jeg får dem i sokken og hyler av smerte. Da vet jeg det er ekte vare.

Det finnes jo så mange typer å velge mellom for tiden.  Må det absolutt være slik som det alltid har vært?  Hva skal man gå for?  Ekte vare eller de falske? 

Falske trær - kan de være ekte juletrær?

Det er vel litt vel sterkt å kalle plasttrær for falske.  Men sånn blir det ofte gjort - selv om - er det virkelig plast?  Ordvalg har mye å si.  Hva skal man egentlig kalle de trærne som ikke har vokst i skogen?  Falske trær virker jo ikke så hyggelige å ha i hus - gjør de?  Men kunstig er ikke så mye bedre etter min mening.  Hva med uorganisk?  Syntetisk?  Nei, jeg får ikke noe orden på dette :-)

Faktum er at teknologien til å produsere juletrær i fabrikker har kommet virkelig langt.  Og mange av disse produktene ser faktisk veldig fine ut. 

De har jo den fordelen at det ikke drysser barnåler fra dem.  De setter heller ikke krav til kjøretøyets størrelse og lasteevne for å få dem i hus.  Og så er de ikke farlig for allergikere.  De stikker ikke så ille heller når man må omfavne dem for å få på alle lysene. 

Men - de er ikke ekte.  For meg går det på stemningen løs.  Jeg er blant de heldige som ikke har allergiske reaksjoner, så jeg har faktisk fritt valg.  Og mitt valg faller på det som har vokst i skogen.  Helst skal det ikke være "foredlet" heller.  Men viltvokst.  Da er det gjerne ikke så strømlinjeformet.  Men det er en del av sjarmen for min del.  Ikke noe designertre her i huset altså. 

Og så er det jo duften av gran i huset.  Det blir for meg en viktig del av julelukta ved siden av alt det andre som svirrer rundt i lufta og hører julen til. 

De kunstige eller uekte juletrærne ser jo nesten like fine ut.  Det kommer bare an på hva man liker.  Og jeg merker ikke så mye til forskjellen når jeg er på besøk hos folk som bruker dem. 

Det blir litt rart dette med å kalle dem falske eller uekte og andre lignende ting.  For hva er egentlig et juletre.  Det er jo ikke noe botanisk betegnelse akkurat - er det?  Derfor må det jo være mulig å kalle plast-trær for juletre - bare sånn helt enkelt.  Og uansett materiale, så er de jo ekte vare som juletrær betraktet.  Ikke sant?   

Men hvordan skille mellom dem da?  Skogsgran og fabrikkgran?   Nei, jeg finner ikke ut av dette.  Men uansett Når lysene kommer på og stemningen stiger er jo begge varianter et juletre.  Det  er det ingen tvil om, og nå er tiden der for å finne sitt eget tre.  Lykke til med å finne ditt. 

 

#juletre#gran#plsttre

Ekte eller falsk?

Jeg mener juletre.

Det er vel litt vel sterkt å kalle plasttrær for falske.  Men sånn blir det ofte gjort.  Ordvalg har alt å si.  Falske trær virker jo ikke så hyggelige å ha i hus - gjør de?  Men kunstig er ikke så mye bedre etter min mening.  Hva med uorganisk?  Syntetisk?  Nei, jeg får ikke noe orden på dette :-)

Faktum er at teknologien til å produsere juletrær i fabrikker har kommet virkelig langt.  Og mange av disse produktene ser faktisk veldig fine ut. 

De har jo den fordelen at det ikke drysser barnåler fra dem.  De setter heller ikke krav til kjøretøyets størrelse og lasteevne for å få dem i hus.  Og så er de ikke farlig for allergikere.  De stikker ikke så ille heller når man må omfavne dem for å få på alle lysene. 

Men - de er ikke ekte.  For meg går det på stemningen løs.  Jeg er blant de heldige som ikke har allergiske reaksjoner, så jeg har faktisk fritt valg.  Og mitt valg faller på det som har vokst i skogen.  Helst skal det ikke være "foredlet" heller.  Men viltvokst.  Da er det gjerne ikke så strømlinjeformet.  Men det er en del av sjarmen for min del.  Ikke noe designertre her i huset altså. 

Og så er det jo duften av gran i huset.  Det blir for meg en viktig del av julelukta ved siden av alt det andre som svirrer rundt i lufta og hører julen til. 

De kunstige eller uekte juletrærne ser jo nesten like fine ut.  Det kommer bare an på hva man liker.  Og jeg merker ikke så mye til forskjellen når jeg er på besøk hos folk som bruker dem. 

Det blir litt rart dette med å kalle dem falske eller uekte og andre lignende ting.  For hva er egentlig et juletre.  Det er jo ikke noe botanisk betegnelse akkurat - er det?  Derfor må det jo være mulig å kalle plast-trær for juletre - bare sånn helt enkelt.  Og uansett materiale, så er de jo ekte vare som juletrær betraktet.  Ikke sant?   

Men hvordan skille mellom dem da?  Skogsgran og fabrikkgran?   Nei, jeg finner ikke ut av dette.  Men uansett Når lysene kommer på og stemningen stiger er jo begge varianter et juletre.  Det er tid for å finne sitt eget tre.  Lykke til med å finne ditt. 

Foto: Pexels

 

#juletre   #gran  

Etter kaffen...

...har kaffegruten et nyttig liv. Aldri tenkt på det, men det er virkelig masse brukbart å snuble over på dette internettet :-)

Jeg visste ikke at kaffegrut - altså det som er i kaffefilteret etter at kaffen er ferdig traktet - kan være en nyttig ingrediens til mange formål.  Har du brukt kaffegrut til noe? 

Blandes den med matolje og havsalt kan den visstnok tjene som en fin peeling.  Skal være veldig bra for huden. Haha, tenkte jeg.  Men så tenkte jeg litt til - kaffe er jo kjent for antioksidanter, og de skal jo være bra for huden, så kanskje det er noe i det?  Verdt å prøve en vakker da, kanskje?

Så kan den svarte massen brukes til gruteskrubb.  Og hvorfor ikke?  Det er jo harde små korn og har sikkert en viss skureeffekt.  Litt mer skeptisk til å kjøre dette nedover rørene da.

Ville du tent på kaffegrut i et ildfast fat og satt det frem til å fordrive innsekter?  Det skal visstnik være effektivt. Og når humla suser som verst og kleggen biter i legger og andre vonde steder, da kan alle råd være gode for min del :-)

Det beste rådet tror jeg må være å legge det i blomsterpotta, ute eller inne.   Det kan jeg faktisk huske var et godt husmorråd før i tiden.  Husker det var ettertraktet vare for Rhodonendronbuskene (tror jeg) det var.  Også julesesongens krevende Azalea skal ha godt av kaffegrut.  Jeg ser bort på mitt nyinnkjøpte lilla vidunder.  Håpet er at den skal stå til jula er ferdig.  Den er jo så skjønn og dekorativ.  Men er det verdt å toppe den daglige omsorgen med kaffegrut?  Jeg har mine tvil.  Tenker på at det vil gi en evig kaffelukt i stua.  Ikke så sikker på den.  Men utendørs kan det jo være et godt råd. 

Noterer rådene på blokka.  Vet jo aldri hva man får bruk for. Tviler likevel på om jeg bruker dem.  Men synes tanken om slike gjenbruksideer er veldig bra.  Så slipper man å kjøpe spesialmidler som både er dyre og gir ekstra forurensning.  Fint med sånne påminnelser i alle fall, synes jeg. 

Foretrekker kaffen varm og duftende.  Som styrkedrikk en tidlig, regnig og isnende novembermorgen.  Ingen ting slår det.  Den varmer i kropp og sjel og gjør meg klar for dagens utfordringer. 

 

 

#kaffe  #kaffegrut 

La pinnene klirre

Prøver å roe ned med litt strikking. Men det er jo ikke bare jula som står for døren. Også årets store oppgjør. Det handler om karakterer til første termin. Slitsomt for elevene - helt sikkert. Men like mye for lærerne kan jeg love.

Midt i stresset synes jeg det er så godt å stresse skikkelig ned med et koselig strikketøy og en passe spennende film.  Det må ikke være for engasjerende på tv´n for maskene skal jo ikke gå i surr.  Når jeg finner den rette kombinasjonen her - da går det an å finne roen. 

Jeg har kommet ganske langt på julekofta i rødt og hvitt.  Slike kreative prosjekter er jo faktisk veldig spennende, for man vet jo ikke hvordan det blir til slutt.

Har jo et bilde i hodet, og prøver å virkeliggjøre det med garn og pinner.  Det burde jo gå bra, men noen ganger blir man også overrasket over hva som skjer underveis.  :-)  Har du et kreativt juleprosjekt?

Min julekofte blir i rødt og hvitt.  Tenkte litt på å ta med andre farger, men disse to er såpass sterke at de står for seg selv, føler jeg.  Bokstavene blir jo tydeligere når plagget blir dampet.  Hva gir du meg - hjerter og "god jul".  Litt enkle bsymboler, men for meg er det bare så herlig å la tankene seile og pinnene klirre.

Uka eller ukene foran er et race av en annen verden.  Men det går seg til.  Har jo vært gjennom det før :-)

Det er rart med det man er kjent med.  Det virker ikke så trunede.  Karakterene kommer på plass akkurat som jula kommer til å gjøre det. 

Verre er det med hvor rotete det blir i heimen mens det verste står på.  For når man prioriterer kreativt utløp pluss arbeidsoppgavene som står i kø, så får kaoset utfolde seg fritt rundt omkring.  Når skal det vaskes?  Når skal det ryddes bort?  Når skal det ryddes frem? Det er gode spørsmål, men jeg tror ikke jeg skal prøve å finne svar akkurat nå.  Det får henge i luften i enda noen uker.  Litt førjulsgruff må man tillate seg på en regnvåt novemberdag like før adventsdøra åpner seg og lysfesten er i gang.   

 

 

#strikking   #julekofte   #julehjerte

 

Skal de vinne?

Et hjertesukk på sosiale medier. Hvordan takler man løgner og bakvaskelser. Jeg kjente umiddelbart stinget av medlidenhet som en kniv i magen. Skal man konfrontere overgriperne - eller ikke?

Når det har kommet så langt av gårde at men går til det skritt å be om råd fra sine venner i sosiale medier, da er det i ferd med å bli ille.

De av oss som har vært i situasjonen vet hvor vanskelig det kan være.  Løgner og bakvaskelser rammer så hardt.  Ofte vet man ikke at det foregår før lenge etter at de som setter dem ut har fått et godt overtak.  Følelsen er rett og slett lammende.  Man er rådvill.  Hvordan stopper man noe sånt?

For ingen tvil om at løgner og bakvaskelser rammer - og de rammer stygt.  Den som blir utsatt mister gjerne ganske fort tvilen på egen fornuft.  Men vil liksom ikke tro sånt om folk.  Så da legger man skylda på seg selv.  Og graver seg dypere og dpere ned i selvforakt og selvtvil.  

Er det noen  måter å overvinne dette på?  Er min reaksjon kanskje overdrevet?  Vil de gi seg snart?  Så kommer sannhetens øyeblikk og man kan ikke lenger gjemme situasjonen bak en overbærende maske.  Hva om jeg går til motangrep?  Er de tmulig å vinne frem, eller vil det bare forlenge hele den vonde prosessen? 

Etter en stund kommer føleslen av at ingen ting nytter.  Den gjør at man mister all tro på seg selv.  Dermed skapes det en ond sirkel der folk kanskje rettmessig begynner å lure på hva man holder på med - for man yter jo mye dårligere på jobben også.  Venner kjenner ikke igjen personen som strever så hardt i seg selv at overskuddet til å gi noe til andre mennesker er borte. Så tar de kanskje avstand.  Tenker at "om det skal være sånn".  

Og så kan man jo spørre - hvorfor gjør folk sånn mot andre mennesker? 

Er det noen iblant oss som bare ikke kan la det være?  Som føler seg opphøyet ved å trampe ned andre.  Som trenger andres lidelser for å ha det bra med seg selv? 

Hvorfor må det forresten være offerets jobb å forsvare seg og nedkjempe de onde kreftene?  Hvorfor tør ikke omgivelsene å sgå opp for en venn eller kollega som er rammet?   For tenk om noen i omgivelsene sto opp og sa stopp?  Nok er nok!  Da ville ryktesmedene tape terreng.  For deres styrke er at de får flertallet med seg.  Alene er de null. 

Hva skal man si til offeret for sånne grusomme handlinger? Som må stå helt alene i stormen.   Som lurer på om det er best å ignorere eller å ta igjen med samme mynt?  Jeg vet ikke, ærlig talt.  Hva er dine erfaringer med dette? 

Fanger gullfugl?

Eller sitter igjen med godsaker som kanskje ikke er det.

Salg, salg, salg.  Postkassa full, mailboksen full... av tilbud i alle fasonger.  Det piper i telefonen...med tilbud i alle fasonger. 

Og det er visst ikke over i dag, eller i morgen.  Varer kanskje helt til mandag.  Og hva er det ikke man bare MÅ ha?

Det lokkes, og kanskje det lures litt også.  "Kom og kjøp!"  "Slå til nå - før det er for seint".  

Vi jakter priser, og vi tror i alle fall at fangsten er verdt innsatsen. 

Hvorfor i all verden skal vi egentlig jakte på priser?  

En gang kjøpte jeg et sånt salgsplagg - ikke av de aller dyreste, men likevel ganske dyr til tross for prosentene.  Størrelsen var ikke helt etter mine mål - men det var jo et sånt fantastisk kjøp at hele opplevelsen fikk lykkefølelsen til å bruse i hele kroppen.   

Opplevelsen sitter fremdeles i.  Plagget ble brukt en gang, men uten entusiasme.  Det passet jo ikke.  Det er sånt man ikke liker så godt å fortelle om, men jeg husker det, og alle disse tilbudene minner meg om akkurat den opplevelsen.

Vet ikke helt, men det forekommer meg at god økonomi ikke har noe særlig med salg å gjøre.  Men her kan jeg jo ta helt feil.  Det er mange jeg vet om som virkelig har gjort de helt store tingene på utsalg.  Men da har de vært helt oppslukt av oppgaven, og det er kanskje akkurat det jeg mangler.  Jeg har ikke den rette innstillingen.  Tenker at nei, jeg kjøper da det jeg trenger - når jeg trenger det.  Hvem vet kanskje jeg hadde tjent gode penger på å være flink på prisjakt?  Må innrømme at det kunne vært gøy og fristende å jakte på det store varpet.  Nesten som å vinne i lotto det.

Men - er ikke helt der. 

Så dagens jaktopplevelser får gå sin gang uten meg.  Jeg har ikke den rette tålmodigheten.  Det er bare å innrømme det. 

Men god jakt til alle dere som vil kaste dere ut i det!

 

Tren den opp!

Jeg mener balansen - hver dag. Opp på tå og ned igjen. Det handler om å få fres på balanseevnen. Vinteren er over oss, og med den kommer glattisen. Da er god balanse mer verdt enn gull.

 

Is og snø er så vakkert.  Jeg elsker virkelig vinteren.  Det er noe med den rene, klare luften.  Den vakre lyset som speiler seg i himmel og hvite vidder.

Men samtidig kan dette være livsfarlig. 

Etter som vi blir eldre, blir kroppen mer utsatt for skader ved fall.  Bena er blitt sprøere og knekker lettere.  Det som vi før så på som små uhell som hørte vinteren til, kan nå bli til stygge ulykker.

Balanseevnen er jo en sammensatt affære.  Det har å gjøre med et komplekst system av sanseinntrykkk, reaksjon og muskelstyrke. 

I hverdagen tenker jeg at det er like greit å kalle en spade for en spade.  Da bryr jeg meg bare om at beina mine holder meg oppreist og ikke triopper til og faller.   Og jeg trener ialle fall balanse så ofte jeg kommer på det.  Som regel blir det hver dag.  Kunsten er å finne de små tidslommene.  F.eks. mens jeg står på kjøkkenet og rører i maten.  Eller jeg tar rett og slett noen minutter pause fra det jeg driver med og gjør de aller enkleste øvelsene. 

Øvelsen jeg gjør mest er faktisk bare å gå opp på tærne og ned igjen. Prøv å stå på toppen en liten stund.   Det er så enkelt og så virkningsfullt.  Når denne øvelsen sitter, så gjør jeg den med øynene lukket.  Det er ikke alltid like lett, men det er veldig god trening for å styrke balansen.  Det finnes flere øvelser, men min erfaring er at om jeg holder meg til det enkle og ukompliserte, er det lettere å gjennomføre. 

Enkle øvelser som er utført er jo mye bedre enn store treningsopplegg som ender opp som gode forsetter.

Jeg har sist vinter friskt i minne da jeg var en av dem som gikk over ende på isen på vei hjem fra jobb.  Store skader, særlig i den ene armen.  Da jeg stabbet rundt med gipsen min, ble jeg ofte stanset av folk jeg møtte som fortalte ulike historier om folk som hadde fått store skader på isen.   Det som  etter hvert slo meg var at for mange blir jo en sånn ulykke starten på en kraftig forverring av livssituasjonen.  Det virkelig vonde var å høre om alle dem som faktisk sitter inne hele vinteren av redsel for disse ulykkene.  Det må da være fælt, tenker jeg.

Så jeg trener balanse så ofte jeg kan.  Neida - bildet er ikke av meg :-)  Er ikke fullt så avansert.  Likevel - jeg håper på en god vinter.  Hva er dine tips til livet på glattisen?

Foto: Pexels

 

#is   #snø   #glattisen   #balanse  

Opp på tå.

Jeg mener hver dag. Opp på tå og ned igjen. Det handler om å få fres på balanseevnen. Vinteren er over oss, og med den kommer glattisen. Da er god balanse mer verdt enn gull.

Is og snø er så vakkert.  Jeg elsker virkelig vinteren.  Det er noe med den rene, klare luften.  Den vakre lyset som speiler seg i himmel og hvite vidder.

Men samtidig kan dette være livsfarlig. 

Etter som vi blir eldre, blir kroppen mer utsatt for skader ved fall.  Bena er blitt sprøere og knekker lettere.  Det som vi før så på som små uhell som hørte vinteren til, kan nå bli til stygge ulykker.

Balanseevnen er jo en sammensatt affære.  Det har å gjøre med et komplekst system av sanseinntrykkk, reaksjon og muskelstyrke. 

I hverdagen tenker jeg at det er like greit å kalle en spade for en spade.  Da bryr jeg meg bare om at beina mine holder meg oppreist og ikke triopper til og faller.   Og jeg trener ialle fall balanse så ofte jeg kommer på det.  Som regel blir det hver dag.  Kunsten er å finne de små tidslommene.  F.eks. mens jeg står på kjøkkenet og rører i maten.  Eller jeg tar rett og slett noen minutter pause fra det jeg driver med og gjør de aller enkleste øvelsene. 

Øvelsen jeg gjør mest er faktisk bare å gå opp på tærne og ned igjen. Prøv å stå på toppen en liten stund.   Det er så enkelt og så virkningsfullt.  Når denne øvelsen sitter, så gjør jeg den med øynene lukket.  Det er ikke alltid like lett, men det er veldig god trening for å styrke balansen.  Det finnes flere øvelser, men min erfaring er at om jeg holder meg til det enkle og ukompliserte, er det lettere å gjennomføre. 

Enkle øvelser som er utført er jo mye bedre enn store treningsopplegg som ender opp som gode forsetter.

Jeg har sist vinter friskt i minne da jeg var en av dem som gikk over ende på isen på vei hjem fra jobb.  Store skader, særlig i den ene armen.  Da jeg stabbet rundt med gipsen min, ble jeg ofte stanset av folk jeg møtte som fortalte ulike historier om folk som hadde fått store skader på isen.   Det som  etter hvert slo meg var at for mange blir jo en sånn ulykke starten på en kraftig forverring av livssituasjonen.  Det virkelig vonde var å høre om alle dem som faktisk sitter inne hele vinteren av redsel for disse ulykkene.  Det må da være fælt, tenker jeg.

Så jeg trener balanse så ofte jeg kan.  Og håper på en god vinter.  Hva er dine tips til livet på glattisen?

 

 

 

#is   #snø   #glattisen   #balanse  

Tid for jakt.

Ikke før er elgjakta praktisk talt over, så kaster prisjakta over oss. Skal du ut på post i dag?

Prisjakten er i gang.  Postkassa har vært så full i det siste.  Så masse godbiter det fins der ute.  Må jo bare...eller må jeg?

Hvorfor skal vi egentlig jakte på priser?  Løp og kjøp kan jage noen hver ut av sitt gode skinn.  Hva er egentlig et godt kjøp?  Og hvis jeg jakter på neo brosjyrene har fristet med - er de varene der da - når jeg kommer til butikken?  Og fins det der - i min størrelse. 

En gang kjøpte jeg et sånt salgsplagg - ikke av de aller dyreste, men likevel ganske dyr til tross for prosentene.  Størrelsen var ikke helt etter mine mål - men det var jo et sånt fantastisk kjøp at hele opplevelsen fikk lykkefølelsen til å bruse i hele kroppen.   

Opplevelsen sitter fremdeles i.  Plagget ble brukt en gang, men uten entusiasme.  Det passet jo ikke.  Det er sånt man ikke liker så godt å fortelle om, men jeg husker det, og alle disse tilbudene minner meg om akkurat den opplevelsen.

Dette får meg til å tenke på økonomi.  Vet ikke helt, men det forekommer meg at god økonomi ikke har noe særlig med salg å gjøre.  Men her kan jeg jo ta helt feil.  Det er mange jeg vet om som virkelig har gjort de helt store tingene på utsalg.  Men da har de vært helt oppslukt av oppgaven, og det er kanskje akkurat det jeg mangler.  Jeg har ikke den rette innstillingen.  Tenker at nei, jeg kjøper da det jeg trenger - når jeg trenger det.  Hvem vet kanskje jeg hadde tjent gode penger på å være flink på prisjakt?  Må innrømme at det kunne vært gøy og fristende å jakte på det store varpet.  Nesten som å vinne i lotto det.

Men - er ikke helt der. 

Så dagens jaktopplevelser får gå sin gang uten meg.  Jeg har ikke den rette tålmodigheten.  Det er bare å innrømme det. 

Men god jakt til alle dere som vil kaste dere ut i det!

 

 

 

#prisjakt   #blackfriday  

 

22.11.2018

Thanksgiving og takknemlighet hører sammen.

Feiringen av fjerde torsdag i november har jo røtter i amerikansk historisk tradisjon.  Men i disse tider da det er naturlig å få vite "alt om alle" kan man jo hente inspirasjon både her og der uten at det kan bli feil.  Det tenker i alle fall jeg.   

Denne dagen feires til minne om en viktig historisk hendelse i 1621 da nykommere og de som bodde der fra før på den amerikanske østkysten fant hverandre, hjalp hverandre og feiret sammen.  Idyllen varte ikke evig, men det faktum at dagen har holdt seg som feiring kan vel tyde på at noen av idealene fra den gang fortsatt lever.  Og det er her jeg synes det er tid for ettertanke. 

Dette å oppdage at de du tror er i krig med deg, faktisk ikke er det.  At du da hjelper dem.  Og at dere feirer et godt måltid sammen som venner.  Det er idealer som står seg den dag i dag etter mine mening. 

Og da vil jeg prøv å huske på at det alltid er lurt å sjekke sine antakelser om fiendskap.  Hvor ofte tenker vi ikke (i alle fall jeg) at den og den ser sur ut, hilser ikke, og er nok ikke min venn.  Går vi nærmere inn på saken, kan vi ofte finne årsaker vi ikek har tenkt på.  Det er så lett å tolke signaler fra andre mennesker på feil måte.  Vi tolker jo hele tiden ut ifra vårt eget tankeunivers.  Mens den vi tolker kanskje har et helt annet.  Jeg synes denne ettertanken er verdt å ta med seg. 

Dette kan også gi grunn til takknemlighet.  For takknemligheten er heller ikke alltid det man tolker den som.  Som barn fikk man jo høre at man skulle være takknemlig for både dette og det der.  Og var man ikke glad for alt man hadde eller fikk, så var man utakknemlig.  Og det var noe av det verste man kunne være. 

Det lå i det hele tatt litt tvang og krav i bruken av det ordet.  Og det kjennes ikke alltid  så greit å være glad under tvang.

Men om man definerer litt om på bruken av ordet og tenker takknemlighet som noe man kan tenke på hver dag og bruke som en positiv kraft i sitt liv, da kan det bli nettopp det.  Og nei, det er ikke nødvendig å være takknemlig for absolutt alt.  Og det er ikke nødvendig å være fornøyd over det som er trist og leit, over urett og svik. 

Men det kan være utrolig frigjørende å tenke gjennom dagen og finne ting som du åpent og ærlig er glad for.  Og la det bli dagens takknemlighet.  Da blir det jo et lite under som bærer deg fremover i livet.  

Jeg tenner et lys for akkurat det i kveld.    Bildet tok jeg i går ved solnedgang.  Det gjør meg glad, for lyset er aldri så fint som når det møter mørket.

Tomt i tuben

Tenk å glemme tannkremen sin på butikken. Altså ikke kjøpe det du trenger.

Falt for noen fristelser som jeg bare nesten hadde bruk for.  Så var jeg så sulten.  Og så glemte jeg den forbaskede tannkremen.  Med det resultatet at jeg brukte senkvelden til å lete etter noe gjenglemt av varen i toalettmapper og baderomshyller.  Men tror du noe av rotet jeg måtte forsere var en gammel tannkremtube med et snev av pusseevnen intakt?  Nei og atter nei. 

Så ble det å tenke ut alternativer. 

Bakepulver?  Hva er vitsen med det?  Kan bakepulver gjøre nytte for tennene?  Det er mer enn jeg kunne kommet på, men dette internettet det vet jo så mye.  Jeg måtte virkelig tenke over saken.  Men forkastet muligheten.  Syntes den ble litt for sær.  Ikke hadde jeg bakepulver som hadde datoen i behold heller. 

Var inne på tanken om å bare pusse med litt vann.  Men det virket litt slapt.  Får jo ikke den rene fine følelsen av det da, selv om det så absolutt er mye mye bedre enn ingen ting. 

Plutselig slo det ned i hodet på meg.  Hva gjorde vi i "gamle dager" når tannkremen var fraværende.  Jo, da var det å dyppe tannbørsten i salt.  Og så pusset vi ivei.  Og etter hva jeg husker kjentes tennene både rene og fine etterpå. 

Det ble løsningen i går kveld og i morges også.  Strø litt salt på kosten og gnikk tennene rene. 

Joda, det funket Ikke riktig like ens som det jeg er vant til, men det gikk an å ty til det som en nødløsning.  Så absolutt. 

Rart i grunnen hvordan ting kan falle ut av hukommelsen.  Eller det blir fortrengt akkurat i det strategiske øyeblikket av andre ting som er mer påtrengende og underholdende. 

Selv om jeg var veldig klar over at tannkremtuben var tom i min rene fornuft, så slo den bare ikke inn.  Tom tube betyr jo nødvendigvis  også at jeg har glemt dette i noen dager.  For det går jo faktisk an å få tak i en ny før den gamle er helt tom.  Men neida, det skjedde ikke.  Lurer litt på nå da om det rett og slett har blitt en vane å glemme denne tannkremtuben.  Redselen er der, men håpet er sterkere.  Dette må gå bra. 

Hva kan eventuelt være løsningen?

Handleliste?

Kan bli nødvendig det ja.  Men dessverre så vanskelig å huske.  Har ikke tall på alle gangene jeg har løpt fra lista mi på kjøkkenbenken.  Hverdagen skal ikke være enkel.  Jeg går dagen håpefullt i møte og satser på at tannkremtuben på mirkuløst vis kommer i hus før kvelden slik at min virkelighet igjen blir kremete og frisk. 

Les mer i arkivet » Januar 2019 » Desember 2018 » November 2018
anneemargrethe

anneemargrethe

65, Bjugn

Årene går, og med dem kommer alderen :-) Hva gjør den med selvbildet? Hva gjør den med ditt forhold til kropp, og for den del også til sjel? Denne bloggen er en reise i meg selv. Haha, litt ego her, men altså. Utforske og dele. Finne fine ting i hverdagen og fremheve dem, enten det gjelder interiør eller antrekk, tanker eller noe godt på fatet. Kanskje noe kreativt? En reise i hverdagens små og store gleder er det jeg ønsker å skape med denne bloggen. Hvis en eller flere kan finne mening i det jeg deler, og kanskje litt inspirasjon til sine egne hverdager, er jeg veldig glad for det.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker